Blærete oppførsel lønner seg sjeldent...men blåbærpai derimot :)

"Hva mener du at du ikke finner bestillingen min??"

Angry woman in floral patterned dress
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Jeg kjente adrenalinet begynte å nærme seg nivået til kullsyren i en nylig ristet brus. Fyren framsto som fullstendig ubrukelig i jobben sin, rett og slett. Ikke bare snakket han dårlig norsk - han forsto tydeligvis ikke det norske språket heller. Og da synes jeg faktisk ikke du burde sitte i andre enden av en support-linje. Helt ærlig.

Jeg ramset opp alle de tekniske detaljene på sandfilterpumpen jeg hadde bestilt, prisen på produktet, diameter på slangetilkoblingen etc. Jeg kunne alt på rams (egentlig ganske stolt av meg selv, pleier ikke gidde å sette meg sånn inn i tekniske detaljer på duppedingser), men denne fyren kjente ikke igjen hverken pris eller produkt jeg beskrev. Jeg forklarte med stadig høyere pitch i stemmen at jeg tross alt hadde fått en bekreftelse på mail om at produktet mitt var bestilt. Han tastet febrilsk, pustet litt tungt inn i telefonen og beklagde at bestillingen nok måtte ha kommet bort på ett eller annet magisk vis. 

Jaja, siste gang jeg gidder å bestille noe hos Jula igjen, sa jeg med et hint av blærete nedlatenhet. 

Mannen var ganske løsningsorientert og kunne informere meg om at de hadde en annen type pumpe på lager, litt dyrere enn den jeg beskrev - men han kunne sette den av og så kunne jeg komme innom etter jobb samme dag og hente den.

Jeg gikk motvillig med på dette da jeg hadde 3 barn hjemme som hadde forsøkt seg på bading i en temperatur som var mer egnet i et fryseskap. Jeg har innsett at den norske sommeren er og blir den norske sommeren. Vi må rett og slett bare innfinne oss med at været her er like ustabilt som en emosjonell ustabil ku og gå til innkjøp av duppedingser som gir oss en følelse av å likevel ha sommer flere uker i strekk. Dermed bestemte vi oss for å gå til innkjøp av varme- og sandfilterpumpe til det frittstående bassenget vi hadde investert i året før (som stort sett ikke var i bruk da vannet snaut holdt 12 grader..)

Så da tok jeg turen til internett og bestilte sandfilterpumpen, men den kom aldri. Får være måte på hvor sent posten kan gå...

Jeg ringte samboer for å videreformidle oppgittheten min, og forventet 100% støtte. Ærlig talt, fyren var jo ubrukelig som ikke klarte å finne igjen NOE av bestillingen min. Jeg bablet i vei, hørte samboer forsøke å smytte inn pittelitt info de få gangen jeg tillot meg selv å fylle opp lungene med oksygen og plutselig stoppet jeg opp og sa...hæ? Hva sa du?? "JEG SA: det var jo ikke på Jula du bestilte pumpa, du kjøpte den hos Byggmax!!" 

Årh..drid au!

Det hadde jeg glemt ja. Jeg hadde TENKT å bestille hos Jula, men så fant jeg et annet tilbud som var bedre på samme pumpa.... Byggmax var det ja. Jeg skulle jo ringt Byggmax!

Årh..dobbeldrid au!

Nå må jeg ringe og si unnskyld og innrømme hvor teit jeg oppførte meg. Til en fremmede. Og ikke husket jeg navnet hans heller - det var ikke et nordisk navn, for å si det sånn..Herregud, hvordan skal jeg liksom forklare dette? Er overhodet ikke innefor å bruke ammetåkeunnskyldningen lenger, har egentlig aldri funket for meg da disse to jumboene overhodet ikke produserer noen form for flytende næring. Stress? Jeg kan alltids bruke stresskortet...men det er liksom så oppbrukt. Samboer? Jeg kan vel skylde på samboer? Eller - nei..jeg påsto jo nettopp at JEG hadde fått en bekreftelsesmail.

Jeg klarte aldri å bli enig med meg selv hvordan i all verden jeg skulle forklare denne idiotiske feilen så jeg valgte den feige metoden; jeg ringte hovednummeret til Jula, havnet hos en hyggelig svenske som gladelig ønsket å videreformidle beskjed til butikken i Kristiansand om at damen ikke trengte den sandfilterpumpen likevel. 

Deretter ringte jeg Byggmax. De fant bestillingen med en gang og kunne bekrefte at pumpen var nå sendt. Den kom dagen etter.

Kollegaen min fikk med seg hele dramaet, kikket oppgitt på meg da jeg var ferdig og takket ironisk for at jeg hadde anbefalt dem å kjøpe pumpen på Jula da de var billigst....

On that note; jeg har lyst å smake på en blåbærpai-ish rett, men jeg pleier jo stort sett å rote til det meste. Kan en av dere være så snille og lage denne og gi meg en tilbakemelding på om den er god?? :) Jada, jeg vet - en litt annerledes matblogg...

  • ca 7 dl blåbær
  • 1 ss sitronsaft/juice
  • 1/4 teskje johannesbrødkjernemel. Det er egentlig xanthan gum som er i oppskriften, og den får du kjøpt på Sunkost
  • 1,5 dl mandelmel
  • 0,7 dl kokosmel
  • 2.3 dl søtningserstatning (tagatesse, sukrin eller hva du måtte foretrekke)
  • 1 vispet egg
  • 6 ss smeltet smør

Legg blåbærene i en form. Hell over sitronjuice og johannesbrødkjernemel. Bland sammen mandelmel, kokosmel, søtning og egg. Kna det godt sammen til det blir en tørr deig. Strø deigen utover formen og så avslutter du med å spre smeltet smør på toppen. 

Stekes på 180 grader i 25 minutter.

Oppskriften er hentet fra lowcarbyum.com og skal se ut som dette:

Low carb blueberry cobbler

Ser den ikke god ut? 

Jeg venter til jeg får tilbakemelding fra en av dere før jeg prøver meg selv :) Lykke til!

Hallelujastemning rundt kyllingwokgryten med soyasaus #lavkarbo

Manglende kokkekunnskaper til tross, av og til slår jeg til! Og da imponerer jeg meg selv noe helt enormt. Jeg feirer at en ny middagsrett er servert meg i lilla gavepakning med sløyfe! Jeg savner kinamat og fant ut at jeg må jo kunne klare å lage noe tilsvarende som er keto-vennlig. Og det gjorde jeg faktisk.

Kylling er en av favorittene mine. Den er full av proteiner og metter i timesvis. Ikke det at det er så stort poeng sånn vanligvis å være mett i timesvis, men når man er en smule sykt lei av maten man kan ha, så ser jeg kun fordeler med å slippe unna matlaging.


 
Denne gangen klarte jeg til og med å lage retten uten å rote det til på noe som helst måte. Kjedelig egentlig - innser at jeg har lite underholdende å komme med i forhold til beskrivelse av retten.

Uansett - endelig et kort blogginnlegg, hurra :)

Kjøp inn:

  • Kyllingfilet
  • Brokkoli
  • Gul paprika
  • Squash
  • Charlottenlauk

Saus:

  • Ketjap Manis (Santa Maria) Søtlig soyasaus (kjøpes på Rema 1000)
  • Oyster Sauce (Santa Maria) (Rema 1000)
  • Fibersirup (Sunkost)

Da er du klar! Jeg kuttet kyllingen i tynne skiver og stekte alt i stekepannen med olje mens jeg lagde sausen. Jeg liker at grønnsaken har litt tyggemotstand, så jeg stekte det ikke lenger enn at kyllingen var gjennomstekt.

Sausen slumpet jeg med - jeg smakte meg rett og slett fram, så her har jeg ingen mål å gå etter (I know, utrolig irriterendes). Jeg har mindre Katjap Manis enn østersaus - du kan også ha i litt kikkoman om ønskelig :) Endel karbohydrater i Katjapen, så den er jeg forsiktig med og kjører heller på med fibersirup og tagatesse for å få fram søtligheten. Jeg liker sausen litt tykkere i konsistent, så jeg hadde oppi litt Johannesbrødkjernemel mens jeg rørte godt. Tok et oppkok og helte det over wok-gryten.

Rett og slett nydelig :)

PS: en fugl hvisket meg i øret at sausen muligens kan gjøres så enkelt som å blande Kikkoman og fibersirup, tenker jeg prøver det neste gang. 

 

Gode jordiske under utvikling

Jeg begynner å innse at jeg ikke gjør best inntrykk på omgangskretsen til barna mine. Uforståelig for meg, jeg er jo så strålendes fornøyd med min egen innsats. Nå er det kanskje litt dumt for miniene at jeg er med i verv som krever en litt autoritær framtreden. Mulig ikke selve vervet krever det, men mange barn samlet på en plass framkaller gjerne en mer autoritær person. Jeg er såpass enkel at jeg setter pris på at beskjeden jeg forsøker å formidle blir hørt av alle som har møtt opp - noe som krever at alle de små faktisk må trekke pusten et lite øyeblikk og tie stille. Til tider en umulig oppgave for mange, ser det ut som. Og så er jeg faktisk også såpass streng at jeg forventer at de ikke svarer meg frekt. 

Sønnen min kom hjem en gang i høst og kunne informere meg om at han hadde fått beskjed om at et par barn synd på han som har en slik streng mamma. Dette var etter ett arrangement i skolesammenheng hvor jeg var så lite fleksibel at jeg ikke fant meg i at barna gjorde opprør i bingorommet. Jeg vet - slemme mamma. Tenk å kreve at de faktisk måtte høre etter når tallene ble ropt opp slik at vi faktisk kunne være i stand til å kåre en vinner.  Og enda verre - jeg ramset opp reglene og de som ikke etterfulgte de fikk lov å forlate rommet. Et par av de gjorde det, og merkelig nok så ble det endelig mulig å gjennomføre en bingo...

consequences yellow note
Licensed from: Poirier / yayimages.com


Det verste er at jeg er ikke så streng, egentlig. Spør du barna mine om hvem som er den strengeste i dette huset så er det neppe mitt navn som blir nevnt. Ei heller som trener - jeg framstår visstnok som streng, men ikke den strengeste. 

Likevel har alle barna mine fått høre at mammaen deres er streng. Og hver gang jeg får høre dette smiler jeg og sier takk. Jeg tar det virkelig som et kompliment. Barn skal forstå at livet handler om valg og konsekvenser. Jeg har et nært familiemedlem som forsøker å lære oss dette i absolutt alle sammenhenger, og det begynner å synke inn. Han ville vært stolt noen ganger.

Valg og konsekvenser

Om jeg for eksempel velger å helle innpå 4 glass med vin - istedenfor 2 som er en passende mengde for meg - så vet jeg at morgendagen blir ille. Jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å servere en mengde løgner resten av kvelden, vin gjør meg nemlig om til verdens beste lystløgner. Om du bare visste alle de merkelige yrkene jeg har hatt, hvor mye rart jeg plutselig synes er gøy eller hvem jeg faktisk digger.... åhoi, du er herved advart; ikke tro på en ting jeg sier om du merker at jeg har hatt mer enn 2 glass vin. Noe jeg sjeldent har da jeg kontrollerer inntaket mitt etter klokken - kun vann etter kl 2300. Valg og konsekvenser. PS: 2 glass vin gjør meg veldig glad, så ikke automatisk anta at jeg har hatt mer enn det. Og om du spør meg og jeg svarer at jeg kun har hatt 2 - så er det mulig jeg lyver :)

Valg og konsekvenser

Familie og venner vil nok trekke godt på smilebåndet av at jeg blir definert som streng - de har nok mer enn en gang forlatt huset mitt hoderistende og oppgitt over hvor ettergivende og lite løsningsorientert jeg kan være. Jeg har ikke så veldig mange ting jeg reagerer på - tålmodigheten min er visstnok ekstremt tøyelig. Jeg har visse ting hvor tålmodigheten min ikke eksisterer; jeg liker ikke nesevishet (jada, klar over at dette faktisk ikke er et ord). Bare ikke svar meg nebbete - ganske enkel leveregel. Og vær høflig. Si takk for maten - alltid. Vær omtenksom, vis empati, oppfør deg fint mot de du møter på din vei, strekk ut en hånd hvis du ser noen trenger den, vær den beste utgaven av deg selv - alltid. Skryt av de rundt deg, si fine ting og har du ikke noe fint å si så tier du stille! Miniene er forsatt under konstruksjon og er langt i fra i mål, men om jeg kjører dette som daglig mantra er jeg sikker på at det vil forme dem til gode jordiske.

Men ettergivenheten min er nok sikkert frustrerende å bevitne. Jeg lar for eksempel barna mine legge seg med mobiltelefonen. All forskning, anbefaling fra eksperter etc sier at dette skal du absolutt ikke gjøre. Jeg gjør det likevel. Det funker hos oss. De lager aldri krøll når de får beskjed om å gi fra seg mobilen og legge seg til å sove. Ok, svarer de som regel og legger seg til å sove. Jeg har ingen planer om å endre på en rutine som fungerer til det beste for hele familien. Selv om det påfører krampeframkallende hoderisting hos enkelte. Tenker jeg heller kan tilby en massasje til de som rister på seg en kink:)

 

 

God sommer, kjære lærer

 

Kjære, gode lærer

Tusen takk for at du hver dag ser barnet mitt. Tusen takk for at du lærer barnet mitt å kjenne, slik at du vet hvordan de fleste situasjoner skal håndteres. Tusen takk for at du tør å være ærlig og videreformidle både ris og ros. At du tar deg tid til å sende oss melding, sent en ettermiddag, kun for å fortelle at idag har barnet gjort noe fint. Noen av de beste øyeblikkene er når jeg videreformidler disse meldingene, øynene lyser opp og du kan se hvor stolt barnet blir.

Takk for at du tar med deg barnet mitt på tur hver eneste uke, en dag det gledes til. Dere pakker sekken uansett vær og gir barna gode opplevelser.

Takk for at du stiller krav, både til barn og oss foreldre. Og unnskyld for at vi foreldre ikke alltid klarer å følge opp så godt som vi skulle ønske. Takk for at du gir oss vennlige påminnelser helt blottet for nedlatenhet når vi lar strikken slakke og du ser at barnet ikke får tilstrekkelig oppfølging. Takk for at du forstår at det ikke handler om uvilje fra oss.

Takk for at du hver dag trår inn i klasserommet for å være et forbilde og en trygg voksen for barna. I noen perioder står utfordringene i kø mens du forsøker så godt du kan å gi dem et godt og trygt læringsmiljø. Takk for at du, til tross for en tøff hverdag til tider, lar deg engasjere og gledes over samværet med disse små, herlige og uendelig forskjellige barna.

Teacher with a pupil

En velfortjent sommerferie står for turen, jeg unner deg hver eneste en av disse dagene.

Nyt tiden - vi gleder oss til et nytt skoleår med deg :)

Tvillinger - er de eneggede?

Man skulle tro dette egentlig var et relativt enkelt spørsmål å svare på. Herlighet, er ikke dette noe alle tvillingmammaer vet liksom? Tydeligvis ikke. Jeg aner virkelig ikke - og jeg sliter like mye hver gang med å svare på dette såkalte enkle spørsmålet.

Vitenskapen har dessverre ført til at uten en DNA test så har vi litt problemer med å kunne svare ja eller nei :) Før i tiden var det vel så enkelt at om du hadde 1 morkake så var det eneggede tvillinger, har du to morkaker så er de toegget, ferdig snakka. Ikke sånn nå lenger, nei. Nå kan du ha alle mulige versjoner.

Derfor blir jeg gjerne stotrende litt sånn som dette når jeg får spørsmålet;

Ehh..vi TROOOOR de er eneggede fordi de er veldig like, og så har noen sagt at om øynene, håret og øreflippene er like så er de mest sannsynlig eneggede. Og de er jo veldig like, såee... og så mente helsesøster at de var "nødt" til å være eneggede utfra hennes kunnskap om dette temaet. Men, vi har ikke testet de, for det er jo egentlig ikke viktig om de ikke blir syke, så vi, ja - vi er litt usikre.

Jeg innså nemlig ganske kjapt at du bør ikke skryte på deg eneggede tvillinger om du faktisk ikke kan bevise det...



 

Nå er de blitt 9 år og de er ikke helt like lenger, både høyde og vekt er forskjellig. Betyr det noe i forhold til om de er eneggede? Aner ikke.

Om de er eneggede eller ei så er de uten tvil 2 forskjellige jenter. Herlig å se hvordan personlighetene vokser fram og at de uten tvil er 2 individer. De har sitt eget "tvillingspråk" som kun de forstår. Jeg klarer å høre forskjell på stemmene deres stort sett alltid, ikke i mobilen - men ellers har jeg ganske grei kontroll.

Jeg klarer altså forsatt ikke å gi et svar på spørsmålet, men fornuften min sier at du får ikke to så like barn om de ikke har delt samme egg... Har jeg tenkt å gjøre noe med det? Nope - de er jentene mine, de er tvillinger og om jeg ikke må så tenker jeg at vi bare forsetter å se på de som akkurat det :)

Hva tror du?

 

Jeg avslutter!

summer party on the beach
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

 

Ferien nærmer seg og et merkelig fenomen dukker opp hvert eneste år:

SOMMERAVSLUTNING

Hva er egentlig greia?

La oss gå tilbake til min skoletid - det glade 80-tallet. Den tiden hvor mange av mødrene våre var hjemmeværende og vi ble møtt av middagslukt i det vi kom inn dørene hjemme etter endt skoledag. Vi spiste middag, gjorde lekser og så syklet/gikk vi til aktivitene våre. Foreldrene våre deltok på foreldremøter og dukket opp en gang i året til den årlige konserten med korpset jeg spilte i. Jeg husker vi hadde en fremføring for foreldrene våre, tror det var i 6.klasse da vi skulle over til ny skole. Ellers feiret vi årsavslutning ved å ta med oss noe ekstra "kos" som da innebar saft og kjeks på skolens siste dag. Vi feiret bursdagen til de i klassen hjemme hos bursdagsbarnet. Vi lekte Slå-på-ringen, gjemsel, hoppet strikk eller andre aktiviteter. Og i sjette klasse fikk vi lov å ha klassefest. Hjemme hos noen. Det var stort! Fikk mitt første kyss på en klassefest - vel og merke med dopapir mellom leppene våre. Kyss er kyss! Vi kjente ikke til begrepene vennegrupper eller årshjul og foreldrene våre kommuniserte minst mulig med skolen.

Sommer 2017. Det nærmer seg sommerferie og barna gleder seg stort. De voksne også, for det er faktisk ikke bare barna som får en pustepause. Vi foreldre får også pause fra lekser, vennegrupper, følge opp aktiviteter, foreldremøter etc. Men før den tid, må vi av en eller annen uforklarlige grunn avslutte alle disse aktivitetene med:

SOMMERAVSLUTNING

Jeg vet jeg kaster ut en liten brannfakkel nå - men seriøst! Hva er det vi holder på med??? Det gir ingen mening!

Om du ikke går ut av siste trinn på en skole, så sees de samme barna igjen om 2 måneder. 2 måneder!! Hva er det vi avslutter egentlig? I mitt hode er sommerferien en liten pause. Ingen avslutning. Jeg avslutter ikke arbeidsforholdet mitt hver sommer - jeg kommer tilbake som Bent i Nissene på låven hvert forbaska år. Så hva er konseptet med disse avslutningene? Joda, barna koser seg - det er det ingen tvil om. Men mine barn hadde også kost seg sammen med vennene i gata. Og vi foreldre får en mulighet til å prate, og det er hyggelig. Men jeg prater med disse foreldrene titt og ofte.

Om vi sammenligner hverdagen til foreldrene våre til den hverdagen vi forsøker å gjennomføre idag, innser jeg at vi er på vei mot galskap! Barna våre har begge foreldrene i full jobb, vi følger opp lekser og aktiviteter, engasjerer oss i skolehverdagen deres, deltar på foreldremøter, arrangerer vennegrupper eller andre klassesamlinger for å bedre klassemiljøet - jeg synes igrunnen det holder i haugevis. Men neida - la oss også innføre avslutninger. I bøtter og spann. Skolen skal avsluttes og da må vi jo avslutte fritidsaktivitene også, håndballen, fotballen, turningen etc. Ikke bare sommeravslutning - vi må jo også ha en juleavslutning. Er jo tross alt hele 14 dager med skolefri i den perioden.

Er det bare meg? Er det bare meg som ikke ser poenget med alle disse avslutningene? Jeg husker som sagt en avslutning på skolen med fremføring. Og gjett hva? Vi fikk ikke servert noen form for mat!! Jeg vet - helt uhørt! Jeg antar kakemafiaen ikke var opprettet på den tiden. For det er også en greie vi har startet med, alle aktiviteter skal inneholde kake. Hvorfor? Kan vi ikke møtes 2 timer uten at de må inneholde mat? Sist jeg sjekket var rådene fra norsk livstilseksperter at vi bør spise hver 4. time. Da bør vi jo rekke en eller annen samling et par timer uten må måtte fore oss fulle av sukker.. Husk at det faktisk er noen foreldre som må bake disse kakene.

Jeg sier ikke at alt var så mye bedre da vi var unge, men kan vi finne en mellomting? Trenger det være fra den ene ytterligheten til den andre?

Jeg har lyst å slå et slag for meg selv. Jeg har lyst til at vi tar en time-out og stresser ned littegranne. Barna kan lage et flott brev til læreren sin og si takk for i år hvor de fremhever noen punkter som de husker aller best fra skoleåret. V kan sende med barna våre en pakke kjeks som avsluttes med at de gir hverandre en klem den siste dagen og sier "God ferie!"

Kan vi det?

 

 

Livets harde skole

Ikke så mye som underholder meg mer enn nettroll som, i sitt forsøk på å latterliggjøre andre, snur hele prosjektet mot seg selv - uten å vite det. De spyr ut med eder og galle som ender opp som ren underholdning. Blir liksom ikke like mye shwung over fornærmelsene når du overhodet ikke evner å formidle et forståelig budskap...Tenkte jeg skulle dele noen eksempler med dere;

Dagbladet har nok en artikkel om innvandring og dette er en av kommentarene:

"Hva er det de perkere . Vi skal knuse dem Tor kommer hjem efter en har trening thaiboksing så kan de svære perkere holde kjeft . Jeg er klar for krig i mot de svin."

Question marks over dark room with floorboards
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Ehhhh....jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å forstå budskapet på en bedre måte enn jeg føler jeg gjør. Han kjenner en fyr som heter Tor som trener thaiboksing, og Tor er tydeligvis klar! Og så er de klare for krig, både han og Tor sikkert...Siden jeg er glad i å gjøre mitt for å forstå tydde jeg til google i forhold til ordet perkere. Og her kan google informere meg om at perkere er et dansk skjellsord for utlending og kan sammenlignes med det amerikanske ordet nigger. Og når jeg da sjekker ut profilen til denne sjarmerende dansken så har han, som mange av de andre som ofte ytrer seg på samme vis, deltatt i Livets harde skole. 

Noe som får meg til å lure; er det slik at utdannelsen i Livets harde skole utelukkende handler om usammenhengende setninger? Og er det også slik at personlighetstrekkene må være fullstendig blottet for empati, sjarme og fullstappet av bitterhet? 

Her er en annen likesinnet, men norsk deltaker av Livets harde skole:

"send dem hjem for dem er jo bare her for å penger penger til sitt eget hjemland.se de husene dem har som kommer fra dumme nord menn"

Ja, for det er jo en kjensgjerning at ALLE flyktninger sender hauger med penger hjem og bygger palass. Spesielt utbredt i Syria for tiden...

Det viser seg også at det kan være vanskelig å holde seg til sak. Når man feks leser en artikkel om terror og hvor sannsynlig det er at du skal bli utsatt for et terrorangrep fant jeg denne nydelige kommentaren fra ei herlig dame:

" Terror er ikke særlig farlig. Overvekt er mellom 6000 til 24 000 ganger farligere. Det vet jeg en del om dessverre. Problemer med knær og rygg"

Å herregud, så gøy :)

Flere av kritikerne gjentar påstanden sin om at både Dagbladet og TV2 er kjøpt og betalt av innvandrervennlige grupperinger, herav denne herlige kommentaren:

"Mange på virket Dagblad proppeganda her"

Jeg tenker at om du har planer om å bruke ordet propaganda så ville jeg ha dobbeltsjekket stavemåten. Bare sånn for gøy. 

Altså; i mange tilfeller kan du gå videre inn på profilene til de som ytrer seg mest og oftest og det er ikke så sjeldent at vedkommende har gått "Livets harde skole". Jeg synes jo jeg også lever livets harde skole ganske ofte, men innser at det er et par punkter som skiller meg fra disse dysletiske bitre nettrollene. For det første så er jeg så heldig at jeg ikke har dysleksi. For det andre så er jeg også så heldig at jeg er i stand til å være med å bidra økonomisk til samfunnet vårt i form av skatt. Og jeg mener faktisk jeg er heldig; jeg er frisk og i stand til å jobbe. Det er det ikke alle som er. Og så kommer vel egentlig den viktigste forskjellen; jeg har empati. Antakeligvis irriterendes naivt mye av det, ifølge noen, men for meg en helt passende mengde. Jeg er i stand til å innse at om jeg skulle være så uheldig å noen gang komme i en situasjon hvor jeg trenger noen form for hjelp, så håper jeg for guds skyld at jeg ikke møter på Livets harde skole.

Hvordan kan det ha seg at de menneskene som ofte trenger hjelp fra samfunnet er de som er mest kritisk til å hjelpe andre? 

 

Dritvonde makroner MED oppskrift :)

Beklager Anette og Sunkost. Du er alltid så snill og på tilbudsiden og deler gladelig med kunnskapen du håper jeg kan bruke til noe fornuftig. Forrige gang jeg var innom ga du meg en brosjyre med masse gode oppskrifter på kaker, og idag tenkte jeg at jeg skulle slå til og faktisk bake en av de. Var ikke spesielt giret på å bake i timesvis, så jeg valgte den enkleste oppskriften

Makroner

Hvor vanskelig kan det være? Marengs, mandelmel og litt kakao og stek.

Vond Makron
Vond makron

 

Ja, man skulle tro det var lett skuring. Jeg fant fram alle ingrediensene i ren Espelid-stil - utenom at jeg ikke gadd å måle opp alt og legge de i fine skåler på forhånd. Etter å ha snublet i katten 2 ganger ordnet jeg opp i problemet og sendte den ut for å leke med alle de koselige nabokattene. Skulle ønske du kunne høre ironien i stemmen min, for dette nabolaget består stort sett av kamphaner... I oppskriften nevntes det at marengsen lages av eggehviter og Tagatesse. Var nok en grunn til det... Jeg gjorde som jeg ofte gjør, tok heller noe annet! Så etter å ha brukt 5 bortkastede minutter på å pelle ut eggeskall av eggehviten klarte jeg endelig å få over ingrediensene i kjøkkenmaskinen. Valget falt på en blanding av sukrin og stevia istedetfor Tagatesse. Hvorfor? Helt ærlig  - jeg aner ikke, jeg har Tagatesse i skapet.... 

For å få marengs ut av eggehviter og søtningserstatning må du ha bøttevis av tålmodighet. Det synes iallefall jeg når jeg etterhvert innser at kjøkkenmaskinen på fullt i 7-8 minutter er det som skal til. Jeg kunne jo ha ryddet litt mens jeg ventet - men det gadd jeg ikke. Jeg sto og glodde.

Mandelmelet skulle siktes i margensen. Jeg gjorde det. Likevel tok jeg livet av hele marengsen. En merkelig deigaktig greier fikk så kakaopulver tilsatt før jeg la de i en slags kjeksaktigfigur på brettet. Så stekte jeg de.

For å si det sånn; nå sitter jeg her med makroner som smaker dritvondt og gir en iskald følelse i munnen.

 

MEN - hadde jeg valgt tagatesse så hadde disse faktisk blitt gode! Konsistensen ble bra og tagatessen gir ikke den spesielle smaken som de andre søtningstoffene.

Så - om du har lyst å prøve deg - her er oppskriften:

2 eggehviter

100 g TAGATESSE (nei, ikke alt annet du har - kun TAGATESSE!! Håper skrikeordene og utropstegnene når inn...)

100 g Finmalte mandler (mandelmel)

1 ts Kakaopulver

Stivpisk 2 eggehviter med Tagatesse. Dette tar laaaang tid! Men ikke gi deg før du har en marengs (forresten noen av dere som har klart å steke marengs??)

Sikt inn mandler og kakaopulver

Rør med slikkepott til massen blir tynn

Legg på brettet (oppskriften sier egentlig du skal bruke sprøytepose og legge fra deg en 5-kroning, men det gadd ikke jeg. Utseendet er ikke viktig for meg)

La de hvile 20 minutter på benken (slå brettet hardt i benken et par ganger først)

Stekes på 115 grader i 20 minutter)

Fyll: Sukkerfritt sjokolade (200 gram) og 80 gram kokosmelk.

Vær så snill og gi meg en tilbakemelding om du lager disse - kom gjerne innom med et par :)

Om du lurer: sånn skulle de EGENTLIG sett ut:

BVIsqHEDTr2
God makron


 

 

 

Mensen til besvær

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Det bare datt ut liksom. Innser at forsvarsmekanismen ser ut til å overta all fornuft innimellom, og før jeg vet ordet av det så kom det en pitteliten hvit løgn ut av munnen min - i rakettfart.... Jeg var ikke forberedt på å bli fersket, det er vi vel kanskje aldri? Plutselig sto hun der, ernæringsdamen, og pekte mot en vekt. Et monster av en vekt som målte ALT. Ærlig talt - sånt må man jo forberedes på - da hadde jeg jo fastet i en uke!

Så, da damen høyt proklamerte at den idiotiske vekten viste en oppgang på 3 kg fra oktober, trakk jeg pusten og hørte noen si; ja, det er ikke så rart, jeg har mensen akkurat nå.

"Oh, for fu*k sake, hørte jeg mine egne tanker - hvem sa det??"

Lies Letterpress
Licensed from: Enterline Design Services / yayimages.com

Ut i fra rødmingen forsto jeg ganske kjapt at den løgnen kom ut av min munn. Heldigvis var damen veldig opptatt med å fore datamaskinen hennes med en eller annen informasjon, så lillafargen var nesten borte innen hun kikket på meg. Jeg unngikk øyekontakt de neste minuttene, fikk ned pulsen og klarte å la være å utbrodere hvor mye væske kroppen min samler under menstruasjonen. Antar at hun også forsto at å lyve på seg 3 kg på grunn av en månedlig plage var å dra den litt langt, men hun lot meg slippe unna.

Vi hadde en hyggelig prat om livet mitt. Damen var nok en ny ekspert som lurte på de samme spørsmålene de to før henne har lurt på. Jeg svarte villig vekk da jeg forsatt var ufattelig glad for at hun lot meg komme unna med en liten lyv. Og den lille lyven ville overhodet ikke fått noen konsekvenser om det ikke var for at denne damen var ivrig på å finne en løsning og inviterte meg tilbake om 14 dager! For andre gang hører jeg setningen "oh, for fu*k sake" inni hodet mitt. Har jeg min sedvanlige flaks HAR jeg antakeligvis mensen på ordentlig om 14 dager til.... og om jeg ikke dobbeltskjerper meg vil antakeligvis vekten plusses med et par ekstra kilo om det stemmer.

Såååeee...jeg har hørt at det er veldig inn å faste for tiden. Han derre Spør-Thor duden mener jo at dette er en fabelaktig måte å leve livet på - mulig jeg må ta kontakt. Problemet er bare at jeg har prøvd fasting med det resultat at jeg blir et monster. Ikke bare for mine omgivelser, men mot meg selv også. Noen takler nok fasting helt fint, jeg er ikke en av de.

Løsningen må enten bli at jeg lyver på meg kronisk menstruasjon eller så må jeg faktisk skjerpe meg og få av meg disse dumme 3 kiloene igjen. Jeg kunne jo bare vært ærlig og fortalt henne at ja, jeg har hatt bursdag og jeg har feiret med sukker. Og enda mer sukker. Jeg elsker bursdagen min, synes faktisk det er den beste dagen iløpet av året. En fantastisk dag hvor all oppmerksomheten du får er utelukkende positiv - forstår virkelig ikke hvordan det går an å ikke glede seg over en slik dag. Men neida, jeg valgte å komme med fullstendig feilinformasjon som jeg visste var umulig for henne å sjekke. Jeg vet jo at det ikke finnes en lege som vil be deg bevise en slik påstand, og hvorfor skulle de? Hvem lyver om sånt?

Etter en helg med sukker vet jeg at jeg må på avvenning, så denne helgen må jeg kokkelere litt slik at jeg sørger for å ha sukkerhungernødproviant i hus. Anette hos Sunkost ga meg en flott brosjyre med flere oppskrifter på nødproviant - skal prøve å dele og legge ut bilder av det jeg får lagd i helgen.

I mellomtiden får jeg bruke tiden på å skjerpe ordbruken min, ordet fu*k bruker jeg faktisk ikke, skamme meg og dunke i hodet i veggen mens jeg tar konsekvensene av å tydeligvis være en lystløgner!

 

 

"Mat" eller Leila sin linsesuppe?

Jeg kjenner at det ikke alltid er like gøy å bli eldre. Forutenom alt det sjarmerende som skjer med kroppen så blir man faktisk også klokere. Tror jeg selv iallefall. Jeg er ikke så sort/hvit i tankegangen lenger, jeg innser at andre kan ha andre opplevelser av samme ting enn meg utfra bakgrunn og erfaring. Jeg har til og med begynt å forstå litt mer av vanskelige ting som angst og sånn. Det er faktisk ikke så lett å forstå andres opplevelser når de er så fjernt fra hvordan jeg opplever akkurat samme situasjon. MEN - har som sagt blitt flinkere.

Og med nyanvendt klokskap kommer også selvinnsikt. Egentlig ekstremt frustrerende noen ganger - synes ikke det alltid er like gøy å bli kjent med meg selv. Foreksempel det øyeblikket jeg innser at mitt liv handler mye om mat. Jeg bruker mat til å dekke alle mulige følelser. Er jeg glad, så må jeg feire med noe godt. Er jeg trist, så må jeg trøstes med noe godt. Er jeg spent må jeg døyve spenningen med noe godt. Skal vi "kose" oss, så handler det alltid om kosemat. Ganske sikker på at en eller annen psykolog ville hatt det strålende i samtale med meg! Eller mange samtaler, noe som ville kostet meg dyrt! Selvdiagnostisering funker fint det!

Så, hvordan løser jeg dette når jeg ikke lenger kan fylle hele livet mitt med det jeg synes er godt? Jeg aner ikke, men jeg har fått ekstremt stor forståelse for at jeg er sur innimellom! Jeg får jo aldri utløp for noen av disse følelsene lenger. For seriøst, det er ikke det samme å gå og lage seg en salat når man skal ha "kosekveld". Ikke for meg iallefall. Jeg er ikke skapt som Venninnentil som finner sin plass på kjøkkenet en lørdagskveld for å mekke noe godt. Jeg sitter spent i stuen og venter og når lørdagskosen blir servert innser jeg at hun har faktisk lagd linsesuppe! Jeg tok meg selv i å se på henne som en utenomjordisk, skremmende skikkelse og kjente på medlidenhetsfølelse. Hva slags barndom kan denne jenta ha hatt??? Så kom jeg på at dette er jo samme jenta som kan sitte ved kjøkkenbenken min og spise rå løk. Kun det. Rå løk....Men, for å være ærlig, linsesuppe smakte rett og slett fortreffelig! Det ville aldri falt meg inn å tilby dette på en lørdagskveld, kosekvelden over alle kosekvelder!

Nå vet jeg bedre.

Utfordringen nå er hvordan jeg skal forsøke å hindre og videreføre denne flotte egenskapen til barna mine. Jeg tror ikke jeg har fått det helt til fram til nå - setningen "skal vi kose oss ikveld, mamma" blir sagt litt for ofte til at jeg med god samvittighet kan si at jeg har utført den oppgaven med glans...

Mens jeg forsøker å bruke min nytilegnede klokskap til å finne ut hvordan jeg skal løse ovenfornevnte oppgave så tenkte jeg at jeg kunne være snill og dele Leila sin linsesuppe-oppskrift. Den smaker nydelig. Hun serverer den med salat av hjertesalat med masse persille - olivenolje, salt og rødvinseddik, noe jeg må holde meg unna - men til denne fungerer også en salat veldig fint. Dessverre er linser for høyt i karboinnholdet når du lever streng lavkarbo, men skal du "skeie" ut en dag er dette overhodet ikke det verste du kan ta av med.


Bildet hentet fra sunnmiddag.wordpress.com
 

De fleste menneskene rundt meg følger aldri en oppskrift - de slumper. Og Leila er ingen unntak...så du får slumpe i vei sammen med henne:

1, 5 l vann

3 dl linser (legges i bløt over natten/ ellers må litt lengre koketid beregnes?)

1 løk (finkuttet)

3 gulrøtter (kan sløyfes)

3 ss tomatpure

Salt

Mengde linser kan variere utfra hvor tykk du ønsker at suppen skal være. Kok til linsene er møre

For de som ikke trenger å bry seg om karboinnholdet så inneholder denne også poteter. Ikke hos meg, men hos deg må den gjerne det.

Hatprosjekt og trøsteis

Ice Cream. Strawberry Homemade Icecream Scoop
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com

Jeg prøver å ikke hate. Hate er sånt et sterkt ord. Men det er visse ting i livet jeg har et hatforhold til...

Jeg må ha nytt tøy. Bare tanken gjør meg en smule sur. Ikke en smule, en stor bit faktisk. Jeg kan rett og slett ikke fordra hele prosessen, men nå er det nå engang sånn at samfunnet fortjener at jeg går med klær. Jeg er grei sånn.

Jeg manner meg opp, tar på meg smilet og kommer meg avgårde. Allerede utenfor butikken kjenner jeg lungene klogge seg og pusten virker overhodet ikke naturlig lenger. Pust med magen, pust med magen.... Kommer meg inn i butikken og irriterer meg faktisk over hvor hyggelig betjeningen er. De sier bare "hei, kan jeg hjelpe deg" - men jeg har lyst å skrike; "NEI!!! Bare GUD kan hjelpe meg, ser du ikke det!!!". Jeg smiler fint og svarer at jeg bare kikker litt. Første lyv.

Jeg prøver å alltid ha en plan før jeg går inn i butikken. Jeg skal ha en bukse og 2 gensere/topper. Hvor vanskelig kan det være??

Det er vanskelig! Jeg begynner med buksen. Den forbanna buksen ser ut til å skifte personlighet så fort den nærmer seg meg. Den ser så snill ut der den henger, og dukken som har den på seg ser ut som om hun har en kropp som har tilpasset seg akkurat den buksen. Men, så fort den blir gitt meg forandrer den plutselig personlighet. Nå har den skrunket inn overalt og har som hovedoppgave å flytte alt overflødig Wendy opp til under armene. Plutselig er jeg forvandlet til dama til Michelin og fått 4 ekstra hvileputer rundt livet som armene kan hvile på. Før jeg innser det endelig resultatet feirer jeg pittelitt inni meg fordi jeg faktisk fikk kneppet buksen i str. normal størrelse. Jeeeee miii! Men, det er FØR jeg ser i speilet. Dama i butikken skryter uhemmet av hvor fint buksen sitter på meg. "Herregud, hva har den dama røykt?? Lurer på om de har godsakene på bakrommet, for da vil jeg gjerne ta meg en tur dit...."  Faktisk så er rompa mi dratt nedover baksiden av lårene mine og hver rompeball ligner to ekstremt tykke agurker! Og som om det ikke var nok så klarer jeg nesten ikke bevege fotane når jeg forsøker å gå og jeg kan heller ikke puste. Til og med du, kjære butikkdame, må klare å se at denne buksen faktisk er for liten. Så, dama i butikken står for lyv nr 2.

Ok, så da er jeg enda ikke en str 38 og må innse at tallet starter på 4 forsatt. Så, da henter damen en bukse i str 40 til meg. Nå kan jeg endelig bevege fotane, men livet mitt sitter faktisk ikke så langt nede. Hoftebena mine er godt skjult under alt det myke, og når jeg da bestemmer meg for å teste om jeg kan bøye meg forsvinner hele framparten på buksen i en fin rulle nedover magen min. Såe...mulig vi skal prøve en annen modell? En som faktisk har medberegnet et liv med litt påfyll?

Herregud, dette er så hat!

Jeg finner den til slutt. Den er forsatt trang rundt håndtakene, men om jeg ikke tar den størrelsen så er den for stor rundt lårene - og da ser det plutselig ut som om jeg har heldekkende celluitter. Som jeg selvfølgelig har, men de trenger jo ikke vises! Du vil mest sannsynlig ALDRI se meg i hvite bukser. Så vet du det....

Flott, et par bukser i boks. Og innen da er jeg svett overalt, frustrert og på randen til et sammenbrudd så jeg betaler og går hjem. Orker ikke engang tanken på å forsøke å finne en topp/genser som har en form som passer meg....Kjempelurt! Da må jeg jo gjennom dette igjen snart - veldig snart!

Eneste jeg har lyst på er iskrem. Og ikke den teite iskremen jeg lager selv. Nope, Ben & Jerry! Full av alt som sier nei Wendy!

Men, jeg lager iskremen min....og jeg lager den enkel.

1 pose frossen jordbær

litt fløte

søtning

Kjør i foodprosessoren og nyt.

 

 

Sjokolade milkshake (lavkarbo)


Den godeste ernæringsmannen hadde flere råd enn å forsøke å få meg til å forstå at mine problemer er minimale iforhold til hva andre tross alt må slite med - ref. du har tross alt ikke mistet en fot-påstanden. Han snakket også om betydningen av trening - lenge...tydeligvis et yndet tema. Han pratet og pratet og praaaaatet om trening og hvordan jeg burde utføre treningen og endelig kom han til konklusjonen sin - hvor MYE jeg burde trene. Jeg var veldig flink og lyttet tålmodig og smilte på de rette stedene mens jeg bet meg i tungen. Da han endelig konkluderte med at jeg - i et forsøk på å nå målet mitt - måtte innse at 1 times intensiv trening pr dag var det minste som måtte til. 7 dager i uken. Jeg forsto ganske fort at denne mannen vet lite om hvordan det er å leve på 5 gram karbohydrater til dagen og formet setningen mange ganger i hodet mitt før jeg opplyste han vennlig om problemet med intensiv trening når man inntar minimalt med energi. Veldig stolt av meg selv faktisk; uvitenhet pleier å framkalle litt for mye ironi hos meg - det holdt jeg meg for god til. Inni meg hadde jeg derimot en heeelt annen type samtale med Dr. Aner-ikke-hva-du-babler-om-du-damen! 

Han tok en lang tenkepause før han konkluderte med at det hadde jeg jo helt rett i (antakeligvis god, gammeldags jatting) derfor måtte jeg øke inntaket av karbohydrater samtidig som jeg satte igang med dette treningsregimet. Hvordan jeg skulle få inn 1 times trening i hverdagen min hadde han ingen løsning på - jeg tenkte å foreslå at han kunne flytte inn hos meg og overta middag- og leksepliktene, trenerrolle, FAU osv - da vil jeg jo få et hav av tid. Jeg foreslo ikke det, det fristet lite å ha han boende i huset mitt.

Han opplyste meg også om at en gåtur i høyt tempo overhodet ikke var nok - kun intensiv, hoppe-opp-og-ned trening som duger. 

Litt dumt for meg at han visste lite om karbofritt kosthold - jeg savner Miguel, min sør-amerikanske venn-for-livet-ernæringsdude. Han som snakket samme språk som meg (utenom aksenten hans). Han som la bort "se-her-hvor-lite-kalorier-du-faktisk-skal-ha-skrivet" nesten med en gang samtalen vår var igang. Han som var så stolt av meg. Give him back!

Men jeg venter på Magiske-Miguel og siden sommeren snart er på plass - hvem har lyst på sjokolade milkshake?

Cocoa milkshake
Licensed from: Puwadol Jaturawutthichai / yayimages.com

 

6 ss fløte

5 ss mandelmelk

2 ss kakaopulver

1/8 ts (seriøst..bare litt altså) vaniljeekstrakt

1.5 ts søtning (eller så mye som du liker - smak deg fram)

Visp fløten

Ha i resten

Visp til ønsket konsistent.

Inn i frysen - ta ut og rør innimellom til du er fornøyd

Spis

Og mens jeg nyter denne herligheten kan jeg jo nok en gang forsøke å ta opp temaet trening med hjernen min. Hadde vært greit om vi snart kom på samme bølgelengde ift temaet....

Perfekt mislykket

Jeg tenker denne overskriften burde vært en tittel. En godkjent utdannelse på høyskolenivå. Jeg hadde uten tvil gått ut med beste karakter og utført yrket til perfeksjonisme. Det er ikke det at jeg mislykkes i alt jeg foretar meg - men hver eneste dag kan jeg se tilbake og innse at det var et par ting jeg mislykkes med. 

Try your best text concept
Licensed from: eenevski / yayimages.com

Min hverdag består av en plan. Jeg våkner hver dag med en plan. Den er aldri nøye planlagt, så jeg er mer av den impulsive planleggingstypen. Jeg våkner for eksempel en torsdagsmorgen med en plan. Jeg har 3 gjøremål som jeg MÅ gjøre den dagen. Jeg tusler inn på badet, ser meg i speilet og voila - planen kasseres og erstattes fort av en annen, men gøyere plan. Farge håret grått høres mye mer underholdende ut enn å rydde garasjen, kjøre på søpla med alt jeg skulle rydde ut av garasjen og sjekke luftmetningslangen på bilen. Sistnevnte ville krevd inngående YouTube-søking og antakeligvis endt med et besøk hos bilverkstedet. Forrige gang jeg brukte You Tube fikset jeg høyre bakvindu. Helt sant - utrolig hva man kan finne ut av på internettet. 

Jeg skifter også dekk - det helt uten internett. 

Uansett, planen min går som regel i vasken og hver kveld legger jeg meg med en to-do-liste som stadig vokser og en følelse av å nok en gang mislykkes. Noen ganger erstatter jeg de kjedelige planene med gøyere planer - men andre ganger bare lar jeg være å gjennomføre. Uten å erstatte. 

Jeg har hatt en plan om å lage Engelsk muffin til frokost i ca 2 uker. Jeg så oppskriften på nett og tenkte; den må jeg lage i morgen. Så da lagde jeg den 2 uker senere. Og den er faktisk helt genial. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke spesielt glad i å lage mat, noe som er utrolig tungvint når man bør lage all mat fra bunnen av - så da blir jeg ekstremt glad når jeg finner oppskrifter som tar ca 4 minutter fra begynnelse til slutt. Nå viser det seg at tarmen min nok en gang ikke synes noe om bakepulver som ingrediens, så jeg må bytte ut og finne på noe lurt - men det smakte bra.

Engelsk muffin:

2 ss peanøttsmør (her kan du enten lage selv, eller bruke den jeg brukte: Peter Pan)

1 ss mandelmel

1 ss smør (smeltet)

1/4 ts salt

1/2 ss bakepulver

1 ss kokosmelk

1 egg

2 ss peanøttsmør settes inn i mikroen i 30 sekunder til det er smeltet

Bland sammen følgende i en bolle som tåler mikro (husk å olje bunn og kanter):

mandelmel, salt og bakepulver. Bland i det våte. Pisk med gaffel og bland i peanøttsmør. Bland godt. 

Ha i mikroen i 2 minutter. 

Ferdig!

Men, jeg ønsket å lage et ostesmørbrød, så jeg delte den i 2, hadde på ost, skinke og krydder og stekte den på begge sider i stekepannen til osten var smeltet. 


 

I en vellykket hverdag ville denne kommet ut fin og hel, det gjorde den ikke. Jeg glemte å olje bollen, så min kom i tre-fire deler som ble lappet sammen.... 

 

Ehhh...vegehva?

"Sønnen min spiser ikke kjøtt!" Beskjeden var klar og tydelig. Det rolige alibiet i familien skulle feire bursdagen for første gang etter skolestart og gledet seg så mye at han var fysisk kvalm. Jeg tok imot gjestene som den gode verten jeg er. De fleste hilste pent, avleverte den oppgirede testosteronklumpen og kom seg unna i Supermannstil. Utenom en. Hun hadde nemlig viktig informasjon å formidle angående livsvalget til gutten hennes. Det viser seg at denne arvingen hadde tatt et meget voksent valg i en alder av hele 2 år.

Han var vegetarianer. 

Jeg serverer pizza. Ikke min tradisjonelle, som kun består av utvannet tomatpure, timian og ost, dessverre - den hadde jo vært helt innafor. Neida - dagens utskeielse inneholder kjøttdeig. Og denne gutten har ikke rørt kjøtt på flere år. Kjøttfri i 2/3 av livet sitt faktisk.

Jeg ble uvanlig stille og visste ikke helt hvordan man responderer på slik info. De som kjenner meg ville gjenkjent det tomme blikket øyeblikkelig og kommet meg til unnsetning da faren for at det kommer ubehandlet verbal ytring er på sitt største i disse øyeblikkene. Men, jeg var alene. Ingen backup eller støttekontakt. Og mens jeg hørte videre babbel slet jeg med å følge med da hjernen min jobbet på høygir med å gruble over sannsynligheten for at en toåring er reflektert nok til å ta et slikt valg. Ja, jeg kan skjønne at en toåring bestemmer seg for at kjøtt er noe dritt. Jeg har også et barn som forsatt ikke synes kjøtt er spesielt morsomt. Ikke fordi det smaker vondt, men fordi det krever litt kjevearbeid. Barnet synes rett og slett det blir for tungvint med all tyggingen før maten kan svelges. Bedagelig anlagt kaller vi det i vår familie. 

Nå har jeg forsøkt å lære meg selv å legge bort min til tider fordømmende holdning til ting jeg egentlig ikke vet særlig mye om. Og det å være vegetarianer vet jeg lite om. Jeg ønsker ikke å ta dette valget selv, men jeg har ingen som helst problemer med å forstå at andre velger dette kostholdet. Jeg beundrer de på mange måter, de velger et kosthold som medfører endel utfordringer. Akkurat som mitt kosthold. 

Men..seriøst - en toåring? Jeg har et bilde som henger på veggen laget av en av mini'ene på 2 år, ingenting her som tyder på at dette lille, nydelige vesenet ville vært i stand til å ta et valg på noen som helst nivå. Ja, utenom å velge å skrike så fort ordet "nei" passerte munnen vår. 

Jeg beholdt det tomme blikket, jeg smilte fint mens jeg tygget på tungen min og svarte som sant var at jeg hadde tenkt å servere pizza med kjøttdeig. Men det er selvsagt helt greit for meg å plukke bort kjøttet til hennes lille pode. 

Du vet hvordan ting ofte ikke helt går som planlagt? Veeeel...jeg hadde nok med å lære guttaboys å sitte fint på stolen, slutte å kaste mat på hverandre, ikke skrike, snakke fint og få de til å ha maten PÅ bordet, ikke under det..... Og i alt virrvarret hadde vegetarianeren min forsynt seg av pizza med kjøtt og spiste den med et smil. 

Jeg sa ingenting. Til noen....

Jeg kunne jo heller servert dagens pudding - den er innafor på alle mulige måter. Var på Meny idag og fant ProPud i mange forskjellige varianter. Sjokolade, karamell og vanilje. Jeg forsøkte meg på vaniljen. Smaken er himmelsk, men likte ikke konsistensen noe særlig. Den fløt i vann da jeg åpnet den og til tross for iherdig røring ble den bløtaktig og klumpete.... 

BTGzhg4DVuU

Men - smaken var altså nydelig - her er en framtidig "rekker-ikke-lage-middag-måltid" :)

 

#kosthold #familieogbarn #lavkarbo #keto #helse

A little piece of heaven - Ehrmann High Protein Chocolate Pudding

Helt seriøst - dette smakte himmelsk. Jeg sitter alene i sofakroken klar for å prøve et nytt produkt. Propudding med sjokoladesmak. Som vanlig er jeg skeptisk da jeg er vant til å bygge opp forventninger på bakgrunn av sammenligning. Om jeg skal spise en sjokoladepudding så bør den smake som det også - ferdig snakket. De gjør sjeldent det - de smaker ikke som jeg forventer. 

Men her merker jeg plutselig at det kommer snodige lyder ut av halsen min. De minner mistenkelig om nytelse av en eller annen form, og jeg er ganske sikker på at om jeg hadde hatt tilhørere så hadde de aldri gjettet at det var en pudding som lokket fram disse lydene.... Tror til og med jeg hørte magen min fnise da den fikk lov å bearbeide denne herligheten!



Her er næringsinnholdet i 100 gram:

Kalorier 76 kcal
Protein 10 g
Karbohydrater 5,5 g
  Sukker 4 g
Fett 1,5 g
  Metttat fett 1 g
Natrium 48 mg

Ett beger inneholder 200 gram - så for meg er dette hele dagsrasjonen av karbohydrater. Blir en noget kjip dag resten av dagen, men det er nesten verdt det. Jeg har enda ikke klart å stoppe halvveis, så her må jeg øve meg litt....

Digger det faktum at flere og flere produsenter utvikler produkter tilpasset livet mitt :) Den minner meg 100% om en barndom som inneholdt sin del av amerikanske varer. Jeg var såpass liten da vi flyttet hjem til Norge, men mamma beholdt endel av tradisjonene og fikk tilsendt varer fra min rike onkel i Amerika i ganske mange år. Sjokoladepudding var en av de, og denne smaker faktisk helt likt!

Jeg har kun funnet denne hos Matkroken foreløpig, men er ganske sikker på at flere butikker selger den. 

Løp og kjøp :) Men spar et par til meg....

 

 

Sukkermonsteret eller Food Lounge

Idag har jeg konkludert. Jeg har tenkt, jeg har innsett og jeg har konkludert med at jeg uten tvil må ha en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg verker overalt, inkludert inne, langt dypt inni fingrene! Og jeg vet - jeg vet så altfor godt hvorfor. 

Sukker 

Ser det ut til å gå spesielt mye innpå meg? Neida, jeg spiste nettopp en bit smågodter - fordi jeg elsker smågodt. Skal selvfølgelig ikke ha det, jeg blir både feit og får kroppsverk over hele meg - men jeg spiser det for det om. Hvorfor i all verden er det så vanskelig å ta de rette valgene på det jevne? Jeg har tross alt oppskriften printet inn i hjernen, jeg vet så altfor godt hvordan dette ender - og likevel drar jeg ned rullegardinet, setter musikken skyhøyt slik at jeg ikke kan høre meg selv tenke og spurter innpå kjøkkenet, åpner skuffen, åpner smågodtposten, tillater meg å bruke litt tid på å velge ut akkurat den riktige biten jeg har lyst på, kaster den inn i munnen mens jeg lytter og legger merke til at hjernen min er tom. Ingen protester, ingen skryt - bare tomt. Jeg tygger den i rekordfart, akkurat som om farten her innebærer mindre risiko for at jeg legger merke til hva jeg gjør og en fantastisk blond tilnærming om at søppel som tygges raskt ikke rekker å feste seg noensteder. Ikke det at jeg faktisk livnærer meg på søppel, men du forsto sammenligningen. 

 

Candies
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Det som irriterer meg mest er at jeg har tatt kun riktige valg helt fram til kveldstimene - jeg sto over tilbudet om nydelig, nybakt foccaciabrød med smør tidligere idag, jeg sto over da sjokoladen ble sendt rundt og jeg takket også nei til boller. Da var det jo tross alt folk rundt meg, og jeg blogger jo om hvor pokkers flink jeg er - kan jo ikke hive innpå foccaciabrød i alles nærvær. Jeg har holdt meg til knekkebrød, kotelett og en liten klatt med potetsalat (jada, vet at poteter stort sett er nei, men det skjer noe med GI nivået når poteten blir kald og dermed unngår du blodsukkerstigning som gjør det mer tålelig på lavkarbo - så da lærte du det). Uansett, du skjønner poenget mitt. Alle valg fram til nå har vært veldig riktige. 

Så kommer kvelden.

Hva er det som egentlig skjer når kvelden kommer? Virker som om noen farer rundt og bytter ut de stabile blodsukkernivåene med verdens laveste. Det er litt samme følelse som jeg har hvis jeg uheldigvis skulle duppe av på ettermiddagen. Det sukkermonsteret som har overtatt hodet mitt i det jeg våkner er rett og slett skremmende - nesten så jeg lurer på om jeg kunne ha forvekslet ett av barna mine med en melkesjokolade og ete hele ungen... Har ikke gjort det. Kommer heller aldri til å gjøre det - tror jeg. 

Så - måtte bare få det ut. Jeg irriterer meg. 

Grillsesongen er forresten igang, og dette er uten tvil den letteste sesongen for å gjennomføre et lavkarbokosthold. Marinert kylling sammen med blomkålris og grillede grønnsaker er nydelig. Jeg har kopiert marinaden fra Rockebaben i storfamilien, og den er som følger:

Olje, paprika, chili (den er det mulig jeg har lagt til selv), salt, pepper og den beste ingrediensen: Natvigs krydderblanding. 

I morgen må jeg være mer forberedt. Jeg må ha noe i hus som demper sukkermonsteret (som jeg vurderer å gi ett navn, vi har jo så mye med hverandre å gjøre, så jeg burde kanskje spandere på den et navn. Forslag mottas med takk).

Ellers så har jeg også sett at Food Lounge etterhvert har fått flere retter på menyen sin som jeg fint kan spise, enten i sin helhet eller kun med litt justering. Flere og flere restauranter har retter hvor man enkelt kan justere - be om å droppe et par ingredienser i salaten, legge sausen i en egen skål, bytte ut potetene med salat etc. Kanskje det hadde vært tingen for meg i morgen - gå ut og spise! Jeg oppfører meg tross alt ikke rampete med vitner, så mulig det er løsningen framover. Ser at dette kan bli litt dyrt i disse permitteringstider, mulig jeg må tilby meg å ta oppvasken før jeg forlater åstedet. Vinn vinn for alle det :)

Elefanten i rommet

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er flink til å alltid filtrere det som slippes ut i form av verbal kommunikasjon i fra min side. Er ikke få ganger jeg har hørt hva jeg sier og tenkt; "herregud, hva sa jeg nå?" Jeg har forsøkt å lære meg selv å tenke gjennom alle sidene ved min kommunikasjonsform før jeg slipper den løs - men det er rett og slett umulig noen ganger! Eller - umulig er det selvfølgelig ikke, men jeg får det iallefall ikke til alltid. Engasjement, ivrighet og ironi i en herlig blanding slår ofte katastrofalt feil - det er bare å innrømme. Og når du attpåtil ikke kjenner menneskene du forsøker å konversere med går det innimellom veldig feil. 

Til tross for mitt utgangspunkt blir jeg ofte satt ut av informasjon som blir delt av andre - uhemmet og utemmet. Når man deler underlivsproblemer på et faglig fellesmøte, eller føler behov for å ta alt som kritikk og bruke enorme mengder av møtetiden til å forklare hvorfor man faktisk føler seg fornærmet - da blir jeg flau og noen ganger irritert. Jeg har virkelig ikke lyst å høre om soppinfeksjonen din.

Helt seriøst. Ikke lyst.

Slike samtaletemaer overlater jeg til venninnene mine, sammen med konsistens på bæsj, utflod, mensen etc. Jeg forstår at soppinfeksjon er en forsåvidt dagligdags tilstand hos mange kvinner - er bare å google så finner du fort ut at dette opplever de fleste av oss en eller flere ganger iløpet av livet. Det er heller ikke kun underlivet som infiseres av sopp, så du kunne bare latt meg sitte der og trodd at det handlet om en soppinfeksjon under tåneglen din. Men neida - du lot meg ikke sitte der og tro. Du forklarte detaljert og en smule merkelig engasjert om alle aspekter ved en soppinfeksjon i underlivet. Mens jeg desperat leter etter en anledning til å få stoppet deg. Det må da kunne gå an å stoppe en slik ordflom på en fin, ufrekk måte? Tomheten overtar blikket mitt og resten av møtet ser på meg med medlidenhet. Kutt ut! Jeg trenger ikke medlidenhet - jeg trenger hjelp! Jeg er 4 sekunder fra å late som om jeg faller under bordet - stolen har hjul, så jeg skal alltids klare å lage en dramatisk falle-ut-av-stolen-og-under-bordet situasjon, da en kollega endelig redder meg. Ikke på en ufrekk måte - tror vi alle konkluderte med at det var umulig å oppnå i dette tilfellet. Eneste utvei var ren avbrytelse.

Samme desperasjon inntar meg når man sitter i et skolemøte eller lignende hvor de som leder møtet spør etter frivillige til hva som helst. Jeg trenger ikke en lang avhandling med forklaring på hvorfor du ikke har mulighet til å melde deg som frivillig til et arrangement. Av og til passer det rett og slett ikke. Og nei, vi sitter ikke ALLE rundt bordet og skuler stygt på deg og tenker stygge tanker om deg. Vi legger antakeligvis ikke engang merke til at du ikke har meldt deg, vi er mer opptatt av å tenke på oss selv.

Overtolking fører sjeldent med seg noe bra - du føler deg dårlig og du får oss andre til å føle oss dårlig når du påpeker at vi muligens burde tenkt stygt om deg, men ikke gjorde det. Kun du som føler på den elefanten i rommet, vi andre ser den ikke og om vi ante den så oppleves den nok mer som en katt for oss...Men nå har du fått oss til å forvirret lete etter en elefant og ingen følger med på møteleder lenger... Kan ikke alle bare slutte å henvise til den elefanten?

Pink elephant
Licensed from: Dazdraperma / yayimages.com

Mora di er feit

Datteren min kom hjem oppløst i tårer her om dagen, ekstremt indignert på mine, sine egne og alle feitinger sine vegner. Barn er brutalt ærlige noen ganger, og denne ærligheten gjør noen ganger fryktelig vondt for mottakeren. En gutt i klassen hadde nemlig fortalt henne at mora hennes er feit. Og min kjære mini ble ekstremt lei seg. Dette viste hun selvfølgelig veldig tydelig overfor gutten, noe som resulterte i at han fikk det akkurat som han ville. Dessverre. 

I mitt upedagogiske hode la jeg en plan for hevn - dette skal du ikke finne deg i, jenta mi. Hør her hva du skal gjøre neste gang du møter denne lille monsterungen!!

Jeg kom meg gjennom skolen ved å ta igjen. Jeg ble aldri fortalt at jeg skulle snu det andre kinnet til - noe jeg er veldig takknemlig for. Brukte du briller og kom med uønskede kommentarer om størrelsen min (altså kalte meg feit eller tjukk) fikk du jammen meg høre hva de dumme brillene gjorde med det stusselige utseendet ditt. Jeg brukte også spisse sko og hårlugging som en effektiv stopper for negative ytringer i forhold til meg selv - på generell basis. Jeg tilbragte faktisk en hel skoletime innelåst på do da jeg tok igjen med feil fyr - greit man skal stå opp for seg selv, men man trenger da ikke be om bank. Noen ganger handler det om å bruke sunt bondevett og ikke velge fysisk hevn på en fyr som er dobbel din størrelse. Jeg lærte av erfaringen.

fat girl doll
Licensed from: audfriday13 / yayimages.com

 I dag er selvfølgelig ikke dette en pedagogikk vi fremhever, den gangen ble den servert av de voksne som skulle sørge for at jeg kom meg gjennom skolen med et snev av selvtillit i behold. Siden vi nå er i 2017 slo heldigvis fornuften til lenge før ordene kom ut av meg, så jeg valgte en annen teknikk, med delvis hell ser jeg nå i ettertid. Men jeg prøvde iallefall. 

Jeg la hodet på skakke, smilte fint, strøk henne over kinnet og sa; "men han har jo litt rett, vennen - mamma er jo litt feit...."

Note to self: Kalle-en-spade-for-en-spade-taktikken slår ikke alltid an hos en 9-åring!! Dette utløste en lang og heftig diskusjon hvor jeg vel endte opp med å ta tilbake alt som har med spade å gjøre. Nødbremsen virket endelig og jeg valgte en mer pedagogisk riktig løsning. Jeg forklarte henne etter beste evne at noen ganger er det bedre å bare la være å reagere. Gi han et smil og si:" Ja, hun er litt feit - men jeg synes hun er nydelig akkurat som hun er." 

Nå hang hun seg veldig opp i ordet "feit" - det er ikke et ord vi bruker hos oss. Fordi det høres ut som et ønske om å såre. Men det er faktisk bare et annet ord for tykk, stor, overvektig etc - hvis man stripper ned betydningen av det. Det er faktisk bare et adjektiv. 

Vi ble enige til slutt; vi ble enige om at det var dumt han valgte ordet feit, men det beste er å bare overse han neste gang. Smile fint og si at mamma er mamma og hun er best, uansett. Og funker ikke det så frister min egen barndomspedagogikk på så mange måter.

Og så går det opp for meg at mamma har begynt å blogge, lille venn. Det sies antakeligvis ganske mye om mora di innenfor 4 vegger, på butikken, ute i Furulunden eller andre steder for tiden. Å bo i en liten by som til tider omfavner Janteloven mer enn andre lover fører gjerne til snakk når man velger å stikke seg fram. Og jeg ville aldri bodd et annet sted, jeg digger Janteloven - den er forutsigbar og kan brukes til din fordel på så mange måter. Kunsten er å tenke at all reklame er god reklame - uansett form. Jeg skal gjøre mitt beste for å lære deg verdien av å ikke bry deg - bruk energien på de som vil deg godt, de er de eneste som betyr noe i hverdagen. 

Lettere sagt enn gjort, men fullt mulig :)

 

#helseogfamilie #lavkarbo #ketolyse #barn #helse

Torsdagsforberedelser - Sopp Stroganoff

I dag er jeg forberedt - spent på mottakelsen hos mini'ene :)

 



Som du ser så lover jeg å lage middag - noe jeg prøver å gjøre hver dag, faktisk :) Ikke alltid de er like fornøyde med valgene mine, og de forstår absolutt ikke poenget med å drive å blande erter og gulrøtter inn i all mulig mat. I dag får vi besøk av andre barn og ønsket fra våre var at vi kunne servere pizza. Det skal de få lov til, fordi man av og til kan være litt "rampete". 

Jeg for min del må jo da finne på noe annet - så idag har jeg planer om å lage meg en gryterett. Stort sett forsøker jeg å spise samme mat - bare fjerne det tilbehøret som ikke passer meg, men noen ganger frister det ikke alltid. Nå har jeg spist pizza med ostebunn 2-3 ganger i det siste - så da blir det strogranoff istedetfor. 

Sopp stroganoff (denne har jeg funnet på mytaste.no)

  • 400 - 500 g sopp (eller mer - gjerne aromasopp eller lignende)
  • 2 ss smør
  • 1-2 løk 2-3 fedd hvitløk (kan sløyfes)
  • 1 chili /chilipulver
  • 2 dl crème fraîche
  • 1/2 - 1 dl fløte (kan sløyfes)
  • 1 paprika
  • 1/2 - 1 boks finhakkede tomater av god type (f.eks. Mutti)
  • 1 dl konsentrert grønnsaks- eller soppkraft (tilsvarer 1 buljongterning + 1 dl vann)
  • 1-2 ts paprikapulver
  • Salt & pepper
  • Litt mel til å tykne sausen (johannesbrødkjernemel)
  • 2 ss tomatpuré gir litt spissere smak. Du kan også smake til med litt dijonsennep.
  • Litt fersk timian gir også god smak.
  • Kjøtt som biff, pølser etc.

Skal få tatt bilde og legge ut oppskrift + bilder i etterkant. 

 

#lavkarbo #keto #helseogmat #familieogbarn 

 

 

Du har tross alt ikke mistet en fot....

Da var dagen kommet. Igår møtte jeg ernæringsduden igjen - eller jeg har fått ny, men samme greia. Jeg satte jo et mål om å klare 10 kg iløpet av 1 måned. Det klarte jeg ikke. Jeg og kroppen min er ikke særlig gode på å samarbeide og har alvorlige kommunikasjonsproblemer. Som vanlig er jeg helt uten skyld. Jeg holdt min del av avtalen, det gjorde ikke kroppen min. Den bestemte seg for å sette en stopper for planene mine halvveis til målet. Den kaster inn noen kilo her og der i godt samarbeid med hormonveldet som herjer en kvinnekropp, tar bort litt her - kaster inn litt der og sørget effektivt for at 100% stillstand i 2,5 uker førte til at jeg kun nådde 50% av målsettingen min. 

Jeg klarte ikke å glede meg like mye som ernæringsduden gjorde, han var strålendes fornøyd med innsatsen min - jeg overgikk jo tross alt hans mål for meg. Kjenner jeg er pittelitt lei av at andre stadig setter mål for meg - er jeg ikke voksen nok til å definere dette selv snart? Tydeligvis ikke, mitt mål var ifølge han ekstremt strengt og urealistisk. Whatever...

Jeg startet samtalen som jeg pleier med disse ekspertene - jeg sutret. Jeg sutrer over å ha feilet, jeg sutrer over urettferdigheten over å ha feilet og jeg sutret over gleden han utviste. Enkelt sagt; jeg sutret. Mulig det irriterte han litt. 

Etter å ha gitt meg en tale om hvor flink jeg tross alt har vært, og at jeg kanskje burde være fornøyd nå, innså han nok at her snakket han for døve ører. Så da tok han i bruk en annen teknikk.

Sammenligning.

"Vel, kanskje du rett og slett bare skal innse at dette er det livet du må leve. Joda, jeg ser at du kjenner på at det er vanskelig og tøft, men du har tross alt ikke mistet en fot!"

Really?? Sammenligning har alltid fungert særs dårlig på meg. Jeg har ikke så mye empati, rett og slett. Hvor naturlig er det å sammenligne mitt karbofrie liv med føtter?? Joda, jeg forsto metaforen i talen hans - den beit bare ikke på meg. Jeg har aldri forstått hvorfor andres sorger skal få meg til å føle meg bedre - helt seriøst; om du skader foten din så får ikke jeg mindre vondt i hodet om jeg hadde hatt migrene. Og det er da ingen konkurranse om hvem som har mest vondt, men om det var; ville min hodeverk føltes bedre om vi bestemte oss for at din fot verket mer enn mitt hode?

"Hvorfor er alltid dine problemer så mye større enn alle andres??"

"Fordi de er mine".

 

Jeg forlot kontoret med følgende råd; "kanskje du skal være fornøyd nå - du har tross alt gjort en veldig god jobb".

Kanskje jeg heller skal forsøke en psykolog framfor ernæringsduder?


I dag kan du kose deg med en oppskrift på jordbærpudding (min egen oversettelse, veldig fornøyd).




 

Jeg var innom Anette hos Sunkost en dag og fikk kjøpt med meg Sukrin:1 og endelig fant jeg noe som fungerte perfekt til baking. Den er en blanding av sukrin og stevia og etterlater ingen isende smak og 1-til-1 i forhold til sukker, det gjør det så mye enklere når du skal forsøke å overføre oppskrifter til lavkarbo. 




Du trenger:

Ca 500 gram jordbær (tinte eller frosne)

4 dl kremfløte

225 gram kremost (philadelphia)

1 dl sukrin:1

1 ts gelantin eller 2 plater

2 ss kokende vann

1 ts kakaopulver

Sukkerfrittsjokolade til pynt

Dette gjør du:

* Del jordbærene

* Ha følgende ingredienser i blenderen: fløte, jordbær, sukrin og kremosten. Bland det godt.

* Bland gelatinen i det kokende vannet og bland til den er helt oppløst

* Hell i gelatinen sakte mens du kjører blenderen

* Hell over i glass eller bolle og sett i kjøleskapet i 3-4 timer

* Strø over raspet sjokolade og ha på bær om ønskelig

 

Oppskriften hentet fra LowCarbYum.com

#lavkarbo #helse #trening #familieogbarn #dessert #sunt #matglede

Nok en "drømmehelg"

 Brunette Woman pouring redwine in a glass
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com



Endelig helg! På vei hjem fra jobb planlegger jeg alt jeg skal få gjort når jeg bare kommer meg ut av denne køen. Da skal jeg nemlig hjem, jeg skal synge vakkert mens jeg lager middag og ungene sitter pent og pyntelig i sofaen. De smiler og ler og gir hverandre komplimenter som perler på en snor (ser du Anett, jeg får av og til disse ordtakene til). Middagen serveres og vi har alle en hyggelig familietid rundt bordet. Deretter setter vi oss inn i stuen og ser et ekstremt morsomt tv-program sammen før vi finner fram en haug med brettspill og koser oss enda mer. 

Virkeligheten: jeg banner meg gjennom den evindelige køen og er ûber-irritert når jeg endelig er hjemme. Ungene river hverandre i håret og står i kø for å sladre om alle de uønskede hendelsene som har skjedd de lange 30 minuttene de har vært alene hjemme. Hun ene 9-åringen har tross alt vist søsteren sin pekefingeren! Joda, hun er nok klar over at pekefingeren ikke har en særlig betydning, men det er selve gesten som er uakseptabel. ALLE skjønner jo at det egentlig er langefingeren hun faktisk MENTE å vise! Og søsteren har jo selvfølgelig verdens beste grunn for å ha vist pekefingeren, hun fikk tross alt 0,5 ml mindre melk enn søstera i glasset sitt, selv om søsteren hadde lovet høyt og hellig at hun skulle fordele resten av melken HELT likt. Broren lurer egentlig bare på om han kan ta en is. All denne infoen er selvsagt helt uinteressant, og det får de ettertrykkelig beskjed om. Kanskje ikke i den rolige, pedagogiske kommunikasjonsformen jeg hadde sett for meg at jeg alltid ville bruke overfor barna mine - det er mange former som ikke har blitt helt som planlagt.

Jeg lengter etter å slenge meg i sofaen, men det kan jeg glatt glemme for ungene er selvfølgelig nær-døden-sultne. Og det er jo tross alt fredag - det betyr pizza. Hjemmelaget pizza. Mens jeg lager deigen og relativt rolig forsøker å forklare mobben at denne skal tross alt heves en stund innser jeg at virkeligheten nok en gang har innhentet meg. Jeg har jo som sagt litt tungt for det, så jeg rister vekk virkeligheten og later som om drømmehelgen er i ferd med å bli virkelig. Jeg rømmer inn på do. I snart 10 år har jeg hatt en urealistisk forventning om at jeg kan rømme inn på do for å finne fred og ro. Vi glemte dessverre å lydisolere rommet. Og polstre døren med madrass. Uerfarne førstegangsbyggere.

Pizza blir servert, et tv-program forsøkes å nytes uten at vi voksne hører ett ord gjennom ivrige barnestemmer som har en mengde viktig informasjon som må serveres akkurat da. Brettspill kan vi alltids ta i morgen, det er leggetid. Leggerutinene er et kapittel for seg selv, men de sovner alltid - til slutt. 

Planen er å kose seg på sofaen med en spennende film. Ta meg et stort glass rødvin og kjenne på følelsen av at helgen er i gang og vi skal nyte 2 fulle dager med familietid. Virkeligheten; jeg heller oppi ett glass pepsi max, tar noen runder med Candy Crush mens jeg sveiper gjennom kanalene uten å finne en interessant film. Synet er dårlig, så etter noen minutter med mysing orker ikke øynene å holde seg oppe lenger. Jeg er i seng kl 2200 og sover innen 2205. 

Lørdag; samme rutine, men humøret er litt bedre. Dagen flyr og senga er inntatt før kl 2300.

Søndag: Idag må jeg komme meg i seng innen 2200, jeg skal opp tidlig imorgen. Kl 2300 spinner jeg rundt, setter igang oppvaskmaskin, støvsuger, bretter tøy og alt det andre jeg skulle gjort iløpet av helgen. Kl 0100 er jeg fremdeles ikke trøtt og begynner å telle timer til jeg skal opp igjen. 

Mandag morgen: Herregud, at jeg aldri lærer!

#familieogbarn

Pansergåstol som køvåpen

Jeg har så lyst å rope ut "det er ikke DIN tur!". Høyt og veldig tydelig med en sutresint stemme! Men jeg lar være.

Er jo ikke fire år heller. 

Jeg har stått i kø i 4 minutter. Neida, ikke spesielt lenge - men jeg har nå stått der og glodd liksom... Køen beveger seg sakte - veldig sakte - framover og jeg aner smaken av at det snart er min tur. Jeeeeiiii - alltid gøy når det er min tur. Uansett hva det er for noe, jeg liker bare at det er min tur. Bare 2 stykker igjen foran meg nå, og 4 stykker bak meg. Føler meg som en vinner, jeg slår jo disse 4 herligheten som stirrer tomt ut i luften der bak meg. 

Plutselig ropes det: "ledig kasse!"

Og gjett hvem som stormer fram? Man skulle jo tro at det var nummer 2 eller 3 i min kø, de som faktisk har stått der lengst og som strengt tatt er nestemann i køen til å få hjelp. Men det er aldri det.

Det er "alltid" den pensjonerte damen med gåstol som har plass nummer 7 i køen. Hun stotrer seg framover og skur pansergåstolen foran seg. Passer på å vagge såpass fra side til side slik at ingen av oss har nubbesjans til å komme oss forbi henne. Og hun møter ALDRI blikket ditt. Hun ser målrettet på damen som nettopp "inviterte" henne til den ledige kassen hennes. 

Seriøst! Det er faktisk ikke DIN tur! Hvorfor tror du at det er din tur? Og hvorfor er du alltid gammel?

Jeg er oppdratt til å respektere de eldre; mamma glemte å fortelle meg at jeg kom til å bite av meg en bit av tungen av respekt noen ganger - en opplysning jeg ville satt pris på, kjenner jeg. Så, da står jeg der, forsatt i køen, med hakk i tungen. Og viser respekt. 

Jeg oppfordrer herved hver eneste butikk i dette vakre landet; vær så snill og heller si: "Ledig kasse, det er nr 3 i den køen sin tur først. Ja, hun pene der med det fine, lange, blonde håret (altså meg!!)". Innser at hun antakeligvis bare ville sagt dame med sort jakke som står som nummer 3, men la meg nå kose meg med late-teorien min en stakket stund...

Hvor vanskelig kan det være? Gleder meg til jeg blir gammel - da skal jeg ta det som en selvfølge at det er MIN tur når en ledig kasse åpnes, uansett hvor jeg befinner meg i køhierarkiet! Og jeg skal skaffe meg gåstol om jeg trenger det eller ei, en skikkelig påbygd el-pansergåstol!! Med innebygde pigger som stikker ut på siden! Og bazooka...

Kun biff som klarer å få ned hjerterytmen min igjen - de fleste ganger er det enkle det beste!

Jeg spiser biffen min medium. Alltid.

Jeg krydrer den med salt og pepper. Alltid

Som tilbehør liker jeg:

Fløtegratinert Sellerirot; kutt opp selleriroten med en ostehøvel. Legg de i en form, ha i fløte, salt, pepper, smør og grillkrydder, hvitløkpulver eller fedd med hvitløk. Hell over fløten slik at den dekker selleriroten og ha på ost til slutt. Stek 200 grader i 30-40 minutter. Du kan gjerne koke selleriroten litt på forhånd for å korte ned på steketiden om ønskelig

Soppstuing; 1 stk løk, 5 stk chamignong i skiver, 1 fedd hvitløk, 2 dl kremfløte, salt og pepper. Evt basilikum, rosmarin, oregano, timian etc. Stek i smør/olje. 

steak slices
Licensed from: Teka77 / yayimages.com


 

 

 

 

 

Lavkarbo sjokolademousse #oppdatert!!

Jeg leste en artikkel her om dagen som omhandlet viktigheten av egentid. Det slo meg at jeg ikke helt henger med på hva dette egentlig går ut på, men tenkte at jeg skulle bruke permitteringstiden min til å lære mer om det. De sier jo at det er så bra for deg, og siden jeg er i gang med å gjøre ting som andre mener er bra for meg, så passet jo dette perfekt. 

Egentid 

Hva søren gjør man når man har egentid? Jeg er ikke så sikker på om jeg ønsker å tilbringe tid med kun meg, føler jeg får mer enn nok av meg iløpet av en dag - og store deler av den tiden tilbringes sammen med andre. Jeg synes de rundt meg noen ganger fortjener en medalje etter å ha tilbragt mange timer med meg. Kollegaene mine nærmer seg nok fortjenestemedaljenivå snart, all ære til de. Da arbeidsgiver bestemte seg for at jeg var en god kandidat til å bli pendler over en lang periode ante de nok ikke konsekvensene for de kjære, gode menneskene som måtte reise sammen med meg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått fra koffert eller veske ett eller annet sted på flyplassen, hotellet eller utenfor noen av disse stedene. Og det er aldri meg som oppdager det, det er alltid de. Jeg har til og med forsøkt å betale for et hotellopphold med fjernkontrollen - som jeg attpåtil hadde stjålet med meg fra rommet mitt....

Reiseguidene mine mente etterhvert at de fortjente støttekontaktkompensasjon - jeg sa meg helt uenig. De kjedet seg aldri på tur med meg og man skal ikke kimse av verdien på underholdning. De kan takke meg for mange gode latterkuler, himling med øynene og gode tusen-takk-for-at-du-reddet-meg klemmer! Og ikke minste alle de morsomme påfunnene vi utfører mot andre kollegaer. Jeg innså her om dagen at jeg nok har dratt det litt langt når jeg faktisk klarer å få skylden for ett påfunn utført på kontoret mens jeg går hjemme permittert. Jeg var selvsagt helt uskyldig; har forsøkt å informere om min uskyld i mange måneder nå. Jeg aner virkelig ikke hvordan den behagelige sjefstolen din ble byttet ut med en gammel, blå trestol - noen ganger skjer bare ting av seg selv. 

Uansett - jeg konkluderer med at jeg ikke har tålmodighet til å ha egentid med meg selv. Og den konklusjonen har nok høyere makter også kommet til og dermed sørget for at permitteringen avsluttet nesten før den fikk begynt og jeg er tilbake i jobb. Kollegaene mine jubler helt sikkert.

I morgen skal jeg forsøke å legge inn litt egentid på kjøkkenet. Det pleier å foregår i fullt kaos med rot og unger - men resultatet blir ofte bra, mener jeg selv. Hvis jeg bare klarer å følge oppskriften, så skal det lages lavkarbo sjokolademousse til fredagskos. Siden prosjekt - 10 kg på en måned nå ser ut til å gå i vasken da jeg har stått bomforbaskastille i snart 2 uker, så fortjener jeg faktisk denne moussen!


 

OBS!  Den første utgaven som fulgte oppskriften smakte fryktelig, rett og slett. Jeg kjørte i mer krem og søtning og det hjalp veldig. Men forsatt den derre irriterendes søtningserstatningssmaken - så denne må jeg jobbe mer med! Legger til ett bilde for å vise porsjonen - dette er en liten dessertskål fra Rosendahl..




 



 

 

Først; ta ut smør slik at det blir romtemperert

Ingredienser

50 gram usaltet smør

50 gram philadelphia ost

3 dl fløte

1 ss bakekakao / kakaopulver

1-2 ss stevia / tagatesse (smak deg fram - begynn med mindre mengde og smak deg fram) 

Bland smør og søtning og rør til alt er godt blandet. 

Ha i kremosten og rør alt mykt

Ha i kakao og rør igjen til alt er godt blandet.

Visp fløten til krem og ha i kremen i røren - rør inn forsiktig.

Ha i bolle og sett det i kjøleskapet i ca 30 minutter. 

 

Bilde og oppskrift hentet fra lowcarbediem.com

#lavkarbo  #helse  #ketolyse  #LCHF  #oppskrift  #sjokolade  #karamell  #syktgodt  #matglede #dessert

Fantastisk lettvint konfekt - lavkarbo

Om jeg starter en setning med "Jamen, jeg skulle bare..." så kan du være ganske så sikker på at du har fått en god anledning til å få lov til å himle med øynene innen jeg er ferdig med "lurer-på-om-jeg-slipper-unna" forklaringen min.

Jeg er relativ tålmodig og kan gå rundt og kikke på alle prosjektene mine lenge før jeg plutselig MÅ ta tak i de. Vet ikke helt hva som skjer på veien fra å MÅTTE rydde skuffene i skjenken kl 08 søndag morgen til at jeg har flere hull i veggen på kjøkkenet - hvor skjenken ikke engang bor. For meg virker overgangen helt naturlig, ikke så mye for samboer. 

"Herregud, hva er det NÅ du har gjort?" Spørsmålet stilles aldri på en fin måte, har jeg bite meg merke i. Tonefallet og ansiktsuttrykk er liksom overdrevent irritert - helt unødvendig, spør du meg! Jeg har jo tross alt bare forsøkt å fikse noe. For her i huset har ting en tendens til å bli stående ødelagt lenge. Samboer er veldig flink til å konstatere at tingen er død og virker ikke lenger, og lar det være med det. Ingen begravelsesermoni eller annet for å minnes de gode tider - neida, bare kaldt og følelsesløs konstatering. Man skal visstnok ikke kimse av verdien av konstatering....han har enda ikke forstått at å overse ett problem er en risikosport med meg i hus. På ett eller annet tidspunkt "fikser" jeg det bare selv...

Her er resultatet, og som du ser: TV er nå fjernet fra veggen.

5 fine hull

 

Veien videre ble litt lenger enn jeg hadde tenkt meg. HDMI kabelen har ingen planer om å rikke seg, så den har fått lov å bli inni veggen der - trives tydeligvis veldig godt. Nå gjenstår bare 4 liter sparkel og litt maling...

Så, mens tiraden fløt jevnt og trutt ut av samboers munn startet jeg planlegging av resten av dagens aktiviteter. Fant en gøy oppskrift på en "sjokoladepølse" og satte igang. Tror tiraden avtok etter cirka 10 minutter - jeg har lært meg å himle med øynene over egen inkompetanse og være veldig enig, da stopper det liksom opp av seg selv etterhvert. Dere bør prøve det - ganske fornøyd med å ha funnet en grei løsning som hindrer en unødig krangel. 

Og folkens; jeg har for en gang skyld tatt et bilde jeg synes fortjener skryt! Dette så jo faktisk godt ut - og det var det! Søtt som fy, så du trenger ikke spesielt mye om gangen. La til et jordbær, kun for å virke litt profesjonell - synes jeg nailet det.

Du trenger: 

  • 50g smør
  • 3 ss kakao (jeg brukte bakekakao da denne hadde minst karbohydrater) 
  • 75g tagatesse (oppskriften sa 100 gram, men jeg synes ofte det blir altfor søtt, så jeg kuttet til 75g)
  • 2 ss fløte
  • 20g hakkede nøtter (jeg kuttet disse ut)
  • pinch chillipulver
  • kokos til å rulle pølsen i

Smelt smør, ha i resten av ingrediensene. Ta av varmen og rør til du har en ønsket konsistens (dette tok mer tid enn hva jeg er glad i å bruke, men fant ut jeg kunne sette meg foran tv'n mens jeg rørte rundt...)

Lag en firkant av bakepapir, ha i "deigen" og lag en pølse av det. Legg i kjøleskap. Før servering trilles pølsen i kokos. 

Bakepapirpølse
Og altså det ferdige produkt
Til slutt: seriøst, hvorfor ser rullen min med bakepapir slik ut?? Nesten ubrukelig i denne tilstanden og jeg vet at det ikke er meg som tror at det er naturlig å starte å dra i midten av en rull.... har et par medlemmer av denne bedriften jeg kan skylde på - men det hjelper meg så lite. Jeg har forsatt en bakepapirrull uten innmat.
 

#lavkarbo #helse #ketolyse #LCHF #oppskrift #sjokolade #karamell #syktgodt #matglede

Eggesalat med hjemmelaget majones og ett skråblikk på schizofreni

I dag har jeg konkludert med hvorfor jeg ikke har likt trening. Og det er absolutt ikke min feil! 

Det er de ekstremt glade, schizofrene instruktørene. Høye på energibarer. De må ta på seg skylden. 

Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Du har mannet deg opp i dagevis for å gå på en time - la oss kalle den styrketimen. I 60 minutter vet jeg at jeg skal hate tilværelsen min - man gjør gjerne det når man er utrent og ikke helt henger med på teknikk og utholdenhet. Men - det kan jeg jo selvfølgelig bare skylde på meg selv, så derfor tropper jeg av og til opp for å prøve å overbevise meg selv; "You can do it!!"

Første tabben innser jeg relativt fort. Tenkte liksom at trening = svetting = no makeup. Orker ikke en strøm av maskara rennende inn i øynene mine. Det svir faktisk. Og jeg trenger øynene for å nistirre på instruktøren for å motta instrukser.  Skulle tro dette var vanlig tankegang, men det er det ikke faktisk. De andre kommer nystelte og sminket og ser mer ut som om de skal på fest. Så der står jeg mutters alene og ser litt syk ut. Kanskje like greit; da har de nok forståelse for hvorfor jeg overhodet ikke henger med. 

Tabbe nummer to er å innse at instruktøren er VELDIG glad. Jeg blir alltid skeptisk i møte med VELDIG glade mennesker. Jeg er også glad og stort sett blid, men ekstrem gladhet skremmer meg. 

Sistnevnte tabbe kommer til å innhente meg relativt fort. Dama ser ut til å ha misforstått og tror hun er på et forspill som allerede har vart ett par timer. Veldig merkelig. Hun hopper og spretter mens hun roper og skriker og er ekstremt, VELDIG glad samtidig som hun utfører armhevinger, sit-ups, planke og gudd vet hva. Seriøst? Hvorfor har noen behov for å feire livet samtidig som de skal være i smerter over muskelbruk i overdreven form? Og ikke nok med all denne gleden; mens du ligger der på gulvet og forsøker å lukke ute den gladkristne kakaduen på speed, så kommer den nærmere. Og nå er den blitt sint. 

Woman screaming

Plutselig har hun konvertert til en illsint kakadue som er gått tom for speed. Hun står over deg og skriker;

KOM IGJEN!

ÆRLIG TALT! DU KLARER BEDRE ENN DETTE!

5 TIL! 

Really? Blikket jeg sender henne skremmer til og med meg når jeg oppdager det i den forbaska speilveggen som lyser mot meg. Hun løper tilbake til plassen sin mens hun skriker sint til flere av deltakerne før hun like fort konverterer tilbake til frøken gladkristen.

Ufattelig schizofrent skremmende. 

Jeg vurderer seriøst å sprette fram og mose til henne, sånn ordentlig mose til henne. Puff - nyter synet inni hodet mitt der hun ligger med fugler rundt hodet, på ryggen, besvimt.

Endelig stille.

Men jeg har mer enn nok med å komme meg opp i stående og legge på plass pupper, truser og resten av polstringen slik at jeg ikke ser ut som ei herpa kjerring med lemmer flytende overalt.

I dag mannet jeg meg nok en gang opp for å prøve meg på en time som heter Corebar. Og der møtte jeg henne - instruktørengelen! Den typen instruktør som smiler behagelig til deg når du kommer. Som forklarer enkelt hvordan selvpiningen skal foregå. Som instruerer deg med helt normal englestemme. Som lar deg enkelt forstå at nå skifter vi til en annen type koreografi. Som skryter av deg når du fortjener det. Som forstår at når du er lilla i ansiktet så har du gitt alt du hadde. Og det er godt nok. 

Corebar er faktisk ikke så aller verst - det er overkommelig - og jeg har lyst å komme tilbake. Takk Irene hos Spreg Trening :)

Etter trening lagde jeg meg eggesalat som pålegg til Brisk knekkebrød. 



Ikke mitt bilde. Mine bilder ser ALDRI sånn ut - men tror maten smaker akkurat som bildet viser.

Her er oppskriften:

  • 6 hardkokte egg
  • 1,2 dl hjemmelaget majones (se oppskrift under)
  • 1/2 - 1 ts karripulver (smakes til)

Majones:

  • 1 egg
  • salt og pepper
  • ca 2 dl olje

Visp egg, krydder og oljen - ta i litt og litt av oljen til du får den konsistensen du ønsker. Du kan ha litt sitrondråper eller eddik for å få smaken litt mer lik den butikk-kjøpte.

Oppskriften har jeg funnet hos http://www.ditchthecarbs.com

 

#lavkarbo #keto #lchf #trening #kosthold #treningssenter #instruktører #helse

 

Pizza med ostebunn - denne gangen med bilde!





Må bare skryte av denne en gang til - smaker fortreffelig! Og nå med bilde, kuttet ut et stykke slik at du kan se at den blir ganske tykk :)

Etter å ha testet tålmodigheten min i 2.5 timer med lekser fordelt på 3 barn kun for å innse at vi forsatt ikke er i mål, kjente jeg at blodsukkeret mitt var missing in action. Og tro meg - ingen god ide og øve engelsk med en niåring som overhodet ikke er interessert i å lære en tøddel uten blodsukker.. Så da er det bare å innse at inntak av næring blir pauseinnslag - og det bør skje fort! 

Pizza det ble.

Bunnen er rett og slett lagd av ost - norvegiaost. 3 lag før inn i ovnen og stekes ca 10 minutter. Ta den ut og ha på tomatsaus, masse timian og så litt ost igjen. Stek ca 5 minutter til osten på toppen er smeltet.

Timian setter utrolig god smak på pizza!

Bunnen må hvile litt før du kutter den opp - da blir den god og fast og kan holdes i hånda :)

Jeg stekte på 200 grader varmluft da min ovn har bestemt seg for at det er kun varmluft som skal virke...

#ketolyse

#lavkarbo

#kosthold

Sjokohimmel i en kopp #lavkarbo

Noen fantastiske mennesker har kommet på at det går an å lage en liten smak av himmel i en kopp! Og du trenger ikke engang stekeovnen. Her holder det lenge med en kopp, noen få ingredienser og en mikrobølgeovn. Hurra!

I dag har jeg kun hatt lyst på en eneste ting. Et par ganger i måneden melder søtsuget seg og det er kun Freia melkesjokolade som gjelder. Jeg prøver meditasjon, sint-indre-stemme til meg selv, rydde-desperat-i-skuffer-aktivitet - hjelper overhodet ikke. Siden jeg ikke er i stand til å innvilge den søknaden har jeg forsøkt å lure suget.

Med både karamell og himmel-i-en-kopp.

Hjalp ikke. 

Men det går over. Og imens jeg venter så kan jo du prøve deg på denne:


Bildet hentet fra www.ruledme.com
 

Sjokoladekake i en kopp

  • 1 stort egg
  • 2 ss salt smør
  • 2 ss mandelmel
  • 2 ss kakaopulver
  • 1 1/2 ss tagatesse eller splenda (anbefaler å begynne med 1/2 ss og smak deg fram)
  • 2 ts kokosmel
  • 1/4 ts vanilje-ekstrakt
  • 1/2 ts bakepulver
  •  

How to:

  1. Smelt smør i mikroen i 25 sekunder
  2. Ha i resten av ingrediensene og rør godt
  3. Inn i mikroen i 60-75 sekunder
  4. Lag deg noe pisket krem og ha på toppen om ønskelig

Totalt 5.3 karbohydrater i en porsjon

#ketolyse #LCHF #kosthold

Rekegryte som takk til den "gode" smerten

Klokken er 09 lørdag morgen og jeg nyter en stille morgenstund for meg selv mens jeg legger planer for dagen - som antakeligvis ikke blir noe av. Jeg er god på planlegging - mindre god på gjennomføring. 

Jeg har vondt i hele overkroppen og forbanner den tåpelige treningen i går. En times squash kjennes selvfølgelig. Jeg forsøker å bare sitte helt stille, forsiktig bevege en finger og til og med det føles som en ekstraordinær utskeielse! Men - det er visst nå jeg skal nyte disse smertene - dette er nemlig "gode" smerter. Oi, så godt jeg har det nå.... 

Tok meg 20 minutter å få satt i en hestehale da armene mine skrek av smerter og stadig vekk måtte ned i horisontalen for å få en fortjent pause. Seriøst! Men det er jo "gode" smerter - som jeg selvfølgelig setter pris på. De vitner om at jeg tok ett riktig valg i går. Jeg er ganske sikker på at riktige valg ikke skal føles så vonde i ettertid...


Denne tok meg altså evigheter å få på plass idag - tror jeg sover med den i natt, morgendagen blir verre!


Min flotte, hjemvendte venninne gjennom 37 år har en tendens til å glatt overse mine aversjoner mot ting som er godt for meg. Hun er selvfølgelig klar over sytingen min, hun har levd med meg lenge. Hun har også forsøkt å få meg til å kutte ut sytingen. Husker godt en vakker dag på vei hjem fra skolen. Jeg hadde klaget høylytt over et pittelite kutt i fingeren min hele dagen (det gikk seriøst nesten ikke an å se, men det kjentes VELDIG godt). Hun var nok litt lei meg akkurat da. Stoppet opp, lente seg mot sykkelstyret, kikket ekstremt irritert på meg og ga meg klar melding om at hun var møkklei den hypokonderklagingen min.Til og med jeg forsto at hypokonder er ikke noe man ønsker å være, men stemningen var liksom en smule endret resten av turen hjem. 

Hun hadde selvsagt helt rett

Folk er faktisk ikke spesielt interessert i å høre om ditt lille kutt, din lille vondt i albuen - eller andre vondter man selvfølgelig klarer å finne på daglig basis om man leter. Så da lærte jeg det. 

Den hjemvendte overser altså alle mine klare hint om misnøye i forhold til trening og sender avgårde en melding til meg lørdag morgen kl 0900. Antar hun tenker at da er jeg så groggy at jeg muligens bare tar imot tilbudet uten å helt ha forstått hva jeg svarer ja til. Hun hadde rett igjen og dermed endte vi på en god times trimtur i vår alles kjære Furulunden idag. 

Da har jeg altså gjort noe jeg misliker 2 dager på rad, forsatt like forbaska vondt i overkropp og vel vitende om at morgendagen blir enda verre. 

Er ikke livet herlig?

Da mine armer har tatt en foreløpig timeout bør middagen være av det enkle slaget idag. Glemte vekk at rekene selvfølgelig skal skrelles, tenker jeg får lære barna denne oppgaven idag. Jeg hadde hatt lyst på rekegryte, men det krever for mye armbruk. I kveld blir det kun reker på meg. Men - neste gang, når overkroppen er frisk igjen serveres det rekegryte :)

Her en en fin lavkarbo-oppskrift med reker:

Rekegryte:
2 ss meierismør
1 ts karripulver
1 ts paprikapulver
1 løk
2 stangselleri
1 purre
100 frisk champignon
1,5 ss johannesbrødkjernemel (prøv deg fram til du får den konsistensen du ønsker).
3 dl fløte
3 ss tomatpure
2 ss chilisaus (denne pleier jeg å droppe)
1 rød paprika
1 grønn paprika
2 bokser pillede reker (ca 400 gram), Evt. ferske reker, eller scampi. 

Smelt smør i en gryte, ha karri og paprika pulver oppi. Rør godt. Hakk opp løk og to stangselleri og ha oppi. Skjær purre i tynne skiver og hakk opp soppen. Alt surres i gryta noen min på middels varme.
Dryss over johannesbrødkjernemel og fløte. Ha i tomatpure (og evt. chilisaus).
Smak til med salt. Kok opp og tilsett så paprika og reker. Dette skal IKKE koke, bare stå på svak varme noen minutt.

Shrimps
Licensed from: kinehn / yayimages.com


 

Denne oppskriften har jeg funnet på lavkarbo.no

 

Ikveld er pizzakveld!

Noe av det jeg virkelig savner er pizza. Og jeg liker pizzaen min enkel, som jeg gjør med det meste. Stort sett har jeg kun pizzabunn, tomatpurè blandet ut med vann, timian og ost. Nå kan jeg gjøre noen justeringer, men dessverre så må jeg si farvel til tomatpurèen slik jeg kjenner den - den inneholder altfor mye sukker for meg. Tåler en liten spiseskje.

Lag pizzabunn av ost. Legg gjerne 2-3 lag med osteskiver slik at de overlapper hverandre og dekker porsjonen du ønsker. 

Lag din egen pizzasaus;

1 fedd hakket hvitløk

1/2 løk - hakket

1 boks hakkede tomater

krydder du ønsker (jeg bruker oregano, timian, salt og pepper)

1 ss tomatpurè

Smaksett med søtning - jeg bruker lavkarbo sirup

Ha gjerne massen i en blender.

Dette er hva jeg ofte lager, men pizzasaus kan lages i mange varianter - her er det bare å prøve seg fram :)

Ha på fyllet på pizzaen - gjerne med kylling, bacon, kjøttdeig eller hva du måtte ønske.

Ha på ost og inn i ovnen.

Stek på 200 grader i 15-20 minutter. 

La den hvile til bunnen har stivnet litt. 

Jeg har ingen bilder - men skal lage dette selv ikveld, så da skal jeg få tatt bilde og kan legge inn etterhvert.

NAM! 

cheese
Licensed from: Oleg Zhukov / yayimages.com

 

Mitt kosthold - fordi det passer meg og kanskje ikke deg

Lose weight
Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com

Jeg leste ett bra innlegg her om dagen hvor forfatter satte søkelys på hvor fort vi alle gir "gode råd" når vi har funnet oppskriften som fungerer på oss selv. Og, hun har helt rett; jeg også har jo gjort det. For - ENDELIG fant jeg eurekaløsningen og jeg er så takknemlig for det. Men - helt ærlig; det er jo ikke sikkert at mine oppdagelser vil ha samme effekt på deg -antakeligvis ikke. Vi er så forskjellige på alle mulige måter, spesielt når det gjelder hva kroppen vår tåler og ikke. 

Jeg har fått endel henvendelser i det siste og synes det er viktig for meg å presisere at jeg gjerne deler min erfaring med å kutte ut endel ingredienser i kostholdet mitt, men jeg ønsker å påpeke at disse endringene har kommet på grunn av mitt utgangspunkt. Jeg har fått påvist at jeg ikke tåler karbohydrater, det er ikke bare noe jeg har prøvd ut. Jeg er insulinresistent, noe som betyr at min kropp ikke takler stivelse og sparer på alt av karbohydrater og omgjør dette til fett. Men, det er min historie - vi har ikke alle denne diagnosen, det er jeg ganske så sikker på :)

Da jeg var på det tyngste etter å ha fått jentene bestilte jeg time hos legen min. Jeg trampet inn på kontoret hennes og forlangte at hun skulle søke om slankeoperasjon til meg. Jeg hadde nemlig gjort meg fortjent til det. Hun hadde indikert under siste svangerskap at tjukkaser ikke la på seg så mye under graviditeten, så jeg trengte ikke å bekymre meg. VEL...velkommen til fest dere nye 30 kiloer! Ikke en sjel som kunne se at jeg noen gang forsøkte å blåse opp kinnene mine, for å si det sånn. 

Uansett, siden jeg da mente legen min var medskyldig i denne ekstreme oppgangen så fikk hun jammen meg ordne opp for meg også. Her kom jeg virkelig ingen vei. Jeg hadde en doktor som så dumt på meg og lurte på hvorfor jeg mente at det var innafor. Som hun selv sa; du har aldri hatt problemer med å være stor, du trener, du er aldri sykemeldt og du er frisk som en fisk. Så...hvilken argumentasjon tenker du at jeg skulle ha brukt?

Grrrr!! Hvorfor kan ikke jeg ha en lege som kaster operasjonssøknader etter meg? Greit, jeg ga meg og informerte henne om at jeg skulle forsøke en siste diett - og om den ikke funket SÅÅÅÅ fikk hun søke for meg. Hun jattet med meg og sa seg enig.

Dermed startet reisen med ketolysekur. Jeg hadde lest litt om dette på nett og jeg hadde sett en referanse til insulinresistense, som jeg da visste at jeg var. Jeg ante ikke hva det gikk ut på; eneste beskjed jeg fikk var at jeg burde ikke overspise poteter. Ja, så da så...

Jeg forberedte meg godt da jeg visste at det nå var slutt på Torovennskapet, leste meg opp, kjøpte det jeg trengte og satte igang etter påsken 2011.

Noen måneder senere var 45 kilo borte.

Jeg fant endelig løsningen, og jeg er utrolig stolt av meg selv. Det er herlig å endelig bli kjent med sin egen kropp og se hvor mye mat faktisk styrer hvordan vi har det. Det er så uendelig mange vondter som har forsvunnet sammen med sukker, mel, gjær, stivelse og ikke minst kilo. 

Men husk; dette kostholdet passer meg og min kropp.

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Nødwendy

Nødwendy

44, Mandal

Livet med ett kosthold hvor det meste jeg har lyst på er forbudt - kjoss og fjas i forhold til å forsøke å innrette seg med et kosthold som ikke passer alle. Passer egentlig ikke meg heller - har dessverre ingen valg. Oppskrifter skal du iallefall få, presentert med unyttig info. Mye her er nok fullstendig likegyldig for deg - mulig jeg får deg til å le innimellom - hvis ikke så kan du jo lese bloggen min og glede deg over at ditt liv er mye enklere enn mitt - alltid en glede å kunne glede andre :) Følg meg gjerne på facebook: Nødwendy Instragram: Nødwendy #lavkarbo #ketolyse #kosthold

Følg meg på Instagram: Nodwendy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits