Perfekt mislykket

Jeg tenker denne overskriften burde vært en tittel. En godkjent utdannelse på høyskolenivå. Jeg hadde uten tvil gått ut med beste karakter og utført yrket til perfeksjonisme. Det er ikke det at jeg mislykkes i alt jeg foretar meg - men hver eneste dag kan jeg se tilbake og innse at det var et par ting jeg mislykkes med. 

Try your best text concept
Licensed from: eenevski / yayimages.com

Min hverdag består av en plan. Jeg våkner hver dag med en plan. Den er aldri nøye planlagt, så jeg er mer av den impulsive planleggingstypen. Jeg våkner for eksempel en torsdagsmorgen med en plan. Jeg har 3 gjøremål som jeg MÅ gjøre den dagen. Jeg tusler inn på badet, ser meg i speilet og voila - planen kasseres og erstattes fort av en annen, men gøyere plan. Farge håret grått høres mye mer underholdende ut enn å rydde garasjen, kjøre på søpla med alt jeg skulle rydde ut av garasjen og sjekke luftmetningslangen på bilen. Sistnevnte ville krevd inngående YouTube-søking og antakeligvis endt med et besøk hos bilverkstedet. Forrige gang jeg brukte You Tube fikset jeg høyre bakvindu. Helt sant - utrolig hva man kan finne ut av på internettet. 

Jeg skifter også dekk - det helt uten internett. 

Uansett, planen min går som regel i vasken og hver kveld legger jeg meg med en to-do-liste som stadig vokser og en følelse av å nok en gang mislykkes. Noen ganger erstatter jeg de kjedelige planene med gøyere planer - men andre ganger bare lar jeg være å gjennomføre. Uten å erstatte. 

Jeg har hatt en plan om å lage Engelsk muffin til frokost i ca 2 uker. Jeg så oppskriften på nett og tenkte; den må jeg lage i morgen. Så da lagde jeg den 2 uker senere. Og den er faktisk helt genial. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke spesielt glad i å lage mat, noe som er utrolig tungvint når man bør lage all mat fra bunnen av - så da blir jeg ekstremt glad når jeg finner oppskrifter som tar ca 4 minutter fra begynnelse til slutt. Nå viser det seg at tarmen min nok en gang ikke synes noe om bakepulver som ingrediens, så jeg må bytte ut og finne på noe lurt - men det smakte bra.

Engelsk muffin:

2 ss peanøttsmør (her kan du enten lage selv, eller bruke den jeg brukte: Peter Pan)

1 ss mandelmel

1 ss smør (smeltet)

1/4 ts salt

1/2 ss bakepulver

1 ss kokosmelk

1 egg

2 ss peanøttsmør settes inn i mikroen i 30 sekunder til det er smeltet

Bland sammen følgende i en bolle som tåler mikro (husk å olje bunn og kanter):

mandelmel, salt og bakepulver. Bland i det våte. Pisk med gaffel og bland i peanøttsmør. Bland godt. 

Ha i mikroen i 2 minutter. 

Ferdig!

Men, jeg ønsket å lage et ostesmørbrød, så jeg delte den i 2, hadde på ost, skinke og krydder og stekte den på begge sider i stekepannen til osten var smeltet. 


 

I en vellykket hverdag ville denne kommet ut fin og hel, det gjorde den ikke. Jeg glemte å olje bollen, så min kom i tre-fire deler som ble lappet sammen.... 

 

Ehhh...vegehva?

"Sønnen min spiser ikke kjøtt!" Beskjeden var klar og tydelig. Det rolige alibiet i familien skulle feire bursdagen for første gang etter skolestart og gledet seg så mye at han var fysisk kvalm. Jeg tok imot gjestene som den gode verten jeg er. De fleste hilste pent, avleverte den oppgirede testosteronklumpen og kom seg unna i Supermannstil. Utenom en. Hun hadde nemlig viktig informasjon å formidle angående livsvalget til gutten hennes. Det viser seg at denne arvingen hadde tatt et meget voksent valg i en alder av hele 2 år.

Han var vegetarianer. 

Jeg serverer pizza. Ikke min tradisjonelle, som kun består av utvannet tomatpure, timian og ost, dessverre - den hadde jo vært helt innafor. Neida - dagens utskeielse inneholder kjøttdeig. Og denne gutten har ikke rørt kjøtt på flere år. Kjøttfri i 2/3 av livet sitt faktisk.

Jeg ble uvanlig stille og visste ikke helt hvordan man responderer på slik info. De som kjenner meg ville gjenkjent det tomme blikket øyeblikkelig og kommet meg til unnsetning da faren for at det kommer ubehandlet verbal ytring er på sitt største i disse øyeblikkene. Men, jeg var alene. Ingen backup eller støttekontakt. Og mens jeg hørte videre babbel slet jeg med å følge med da hjernen min jobbet på høygir med å gruble over sannsynligheten for at en toåring er reflektert nok til å ta et slikt valg. Ja, jeg kan skjønne at en toåring bestemmer seg for at kjøtt er noe dritt. Jeg har også et barn som forsatt ikke synes kjøtt er spesielt morsomt. Ikke fordi det smaker vondt, men fordi det krever litt kjevearbeid. Barnet synes rett og slett det blir for tungvint med all tyggingen før maten kan svelges. Bedagelig anlagt kaller vi det i vår familie. 

Nå har jeg forsøkt å lære meg selv å legge bort min til tider fordømmende holdning til ting jeg egentlig ikke vet særlig mye om. Og det å være vegetarianer vet jeg lite om. Jeg ønsker ikke å ta dette valget selv, men jeg har ingen som helst problemer med å forstå at andre velger dette kostholdet. Jeg beundrer de på mange måter, de velger et kosthold som medfører endel utfordringer. Akkurat som mitt kosthold. 

Men..seriøst - en toåring? Jeg har et bilde som henger på veggen laget av en av mini'ene på 2 år, ingenting her som tyder på at dette lille, nydelige vesenet ville vært i stand til å ta et valg på noen som helst nivå. Ja, utenom å velge å skrike så fort ordet "nei" passerte munnen vår. 

Jeg beholdt det tomme blikket, jeg smilte fint mens jeg tygget på tungen min og svarte som sant var at jeg hadde tenkt å servere pizza med kjøttdeig. Men det er selvsagt helt greit for meg å plukke bort kjøttet til hennes lille pode. 

Du vet hvordan ting ofte ikke helt går som planlagt? Veeeel...jeg hadde nok med å lære guttaboys å sitte fint på stolen, slutte å kaste mat på hverandre, ikke skrike, snakke fint og få de til å ha maten PÅ bordet, ikke under det..... Og i alt virrvarret hadde vegetarianeren min forsynt seg av pizza med kjøtt og spiste den med et smil. 

Jeg sa ingenting. Til noen....

Jeg kunne jo heller servert dagens pudding - den er innafor på alle mulige måter. Var på Meny idag og fant ProPud i mange forskjellige varianter. Sjokolade, karamell og vanilje. Jeg forsøkte meg på vaniljen. Smaken er himmelsk, men likte ikke konsistensen noe særlig. Den fløt i vann da jeg åpnet den og til tross for iherdig røring ble den bløtaktig og klumpete.... 

BTGzhg4DVuU

Men - smaken var altså nydelig - her er en framtidig "rekker-ikke-lage-middag-måltid" :)

 

#kosthold #familieogbarn #lavkarbo #keto #helse

A little piece of heaven - Ehrmann High Protein Chocolate Pudding

Helt seriøst - dette smakte himmelsk. Jeg sitter alene i sofakroken klar for å prøve et nytt produkt. Propudding med sjokoladesmak. Som vanlig er jeg skeptisk da jeg er vant til å bygge opp forventninger på bakgrunn av sammenligning. Om jeg skal spise en sjokoladepudding så bør den smake som det også - ferdig snakket. De gjør sjeldent det - de smaker ikke som jeg forventer. 

Men her merker jeg plutselig at det kommer snodige lyder ut av halsen min. De minner mistenkelig om nytelse av en eller annen form, og jeg er ganske sikker på at om jeg hadde hatt tilhørere så hadde de aldri gjettet at det var en pudding som lokket fram disse lydene.... Tror til og med jeg hørte magen min fnise da den fikk lov å bearbeide denne herligheten!



Her er næringsinnholdet i 100 gram:

Kalorier 76 kcal
Protein 10 g
Karbohydrater 5,5 g
  Sukker 4 g
Fett 1,5 g
  Metttat fett 1 g
Natrium 48 mg

Ett beger inneholder 200 gram - så for meg er dette hele dagsrasjonen av karbohydrater. Blir en noget kjip dag resten av dagen, men det er nesten verdt det. Jeg har enda ikke klart å stoppe halvveis, så her må jeg øve meg litt....

Digger det faktum at flere og flere produsenter utvikler produkter tilpasset livet mitt :) Den minner meg 100% om en barndom som inneholdt sin del av amerikanske varer. Jeg var såpass liten da vi flyttet hjem til Norge, men mamma beholdt endel av tradisjonene og fikk tilsendt varer fra min rike onkel i Amerika i ganske mange år. Sjokoladepudding var en av de, og denne smaker faktisk helt likt!

Jeg har kun funnet denne hos Matkroken foreløpig, men er ganske sikker på at flere butikker selger den. 

Løp og kjøp :) Men spar et par til meg....

 

 

Sukkermonsteret eller Food Lounge

Idag har jeg konkludert. Jeg har tenkt, jeg har innsett og jeg har konkludert med at jeg uten tvil må ha en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg verker overalt, inkludert inne, langt dypt inni fingrene! Og jeg vet - jeg vet så altfor godt hvorfor. 

Sukker 

Ser det ut til å gå spesielt mye innpå meg? Neida, jeg spiste nettopp en bit smågodter - fordi jeg elsker smågodt. Skal selvfølgelig ikke ha det, jeg blir både feit og får kroppsverk over hele meg - men jeg spiser det for det om. Hvorfor i all verden er det så vanskelig å ta de rette valgene på det jevne? Jeg har tross alt oppskriften printet inn i hjernen, jeg vet så altfor godt hvordan dette ender - og likevel drar jeg ned rullegardinet, setter musikken skyhøyt slik at jeg ikke kan høre meg selv tenke og spurter innpå kjøkkenet, åpner skuffen, åpner smågodtposten, tillater meg å bruke litt tid på å velge ut akkurat den riktige biten jeg har lyst på, kaster den inn i munnen mens jeg lytter og legger merke til at hjernen min er tom. Ingen protester, ingen skryt - bare tomt. Jeg tygger den i rekordfart, akkurat som om farten her innebærer mindre risiko for at jeg legger merke til hva jeg gjør og en fantastisk blond tilnærming om at søppel som tygges raskt ikke rekker å feste seg noensteder. Ikke det at jeg faktisk livnærer meg på søppel, men du forsto sammenligningen. 

 

Candies
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Det som irriterer meg mest er at jeg har tatt kun riktige valg helt fram til kveldstimene - jeg sto over tilbudet om nydelig, nybakt foccaciabrød med smør tidligere idag, jeg sto over da sjokoladen ble sendt rundt og jeg takket også nei til boller. Da var det jo tross alt folk rundt meg, og jeg blogger jo om hvor pokkers flink jeg er - kan jo ikke hive innpå foccaciabrød i alles nærvær. Jeg har holdt meg til knekkebrød, kotelett og en liten klatt med potetsalat (jada, vet at poteter stort sett er nei, men det skjer noe med GI nivået når poteten blir kald og dermed unngår du blodsukkerstigning som gjør det mer tålelig på lavkarbo - så da lærte du det). Uansett, du skjønner poenget mitt. Alle valg fram til nå har vært veldig riktige. 

Så kommer kvelden.

Hva er det som egentlig skjer når kvelden kommer? Virker som om noen farer rundt og bytter ut de stabile blodsukkernivåene med verdens laveste. Det er litt samme følelse som jeg har hvis jeg uheldigvis skulle duppe av på ettermiddagen. Det sukkermonsteret som har overtatt hodet mitt i det jeg våkner er rett og slett skremmende - nesten så jeg lurer på om jeg kunne ha forvekslet ett av barna mine med en melkesjokolade og ete hele ungen... Har ikke gjort det. Kommer heller aldri til å gjøre det - tror jeg. 

Så - måtte bare få det ut. Jeg irriterer meg. 

Grillsesongen er forresten igang, og dette er uten tvil den letteste sesongen for å gjennomføre et lavkarbokosthold. Marinert kylling sammen med blomkålris og grillede grønnsaker er nydelig. Jeg har kopiert marinaden fra Rockebaben i storfamilien, og den er som følger:

Olje, paprika, chili (den er det mulig jeg har lagt til selv), salt, pepper og den beste ingrediensen: Natvigs krydderblanding. 

I morgen må jeg være mer forberedt. Jeg må ha noe i hus som demper sukkermonsteret (som jeg vurderer å gi ett navn, vi har jo så mye med hverandre å gjøre, så jeg burde kanskje spandere på den et navn. Forslag mottas med takk).

Ellers så har jeg også sett at Food Lounge etterhvert har fått flere retter på menyen sin som jeg fint kan spise, enten i sin helhet eller kun med litt justering. Flere og flere restauranter har retter hvor man enkelt kan justere - be om å droppe et par ingredienser i salaten, legge sausen i en egen skål, bytte ut potetene med salat etc. Kanskje det hadde vært tingen for meg i morgen - gå ut og spise! Jeg oppfører meg tross alt ikke rampete med vitner, så mulig det er løsningen framover. Ser at dette kan bli litt dyrt i disse permitteringstider, mulig jeg må tilby meg å ta oppvasken før jeg forlater åstedet. Vinn vinn for alle det :)

Elefanten i rommet

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er flink til å alltid filtrere det som slippes ut i form av verbal kommunikasjon i fra min side. Er ikke få ganger jeg har hørt hva jeg sier og tenkt; "herregud, hva sa jeg nå?" Jeg har forsøkt å lære meg selv å tenke gjennom alle sidene ved min kommunikasjonsform før jeg slipper den løs - men det er rett og slett umulig noen ganger! Eller - umulig er det selvfølgelig ikke, men jeg får det iallefall ikke til alltid. Engasjement, ivrighet og ironi i en herlig blanding slår ofte katastrofalt feil - det er bare å innrømme. Og når du attpåtil ikke kjenner menneskene du forsøker å konversere med går det innimellom veldig feil. 

Til tross for mitt utgangspunkt blir jeg ofte satt ut av informasjon som blir delt av andre - uhemmet og utemmet. Når man deler underlivsproblemer på et faglig fellesmøte, eller føler behov for å ta alt som kritikk og bruke enorme mengder av møtetiden til å forklare hvorfor man faktisk føler seg fornærmet - da blir jeg flau og noen ganger irritert. Jeg har virkelig ikke lyst å høre om soppinfeksjonen din.

Helt seriøst. Ikke lyst.

Slike samtaletemaer overlater jeg til venninnene mine, sammen med konsistens på bæsj, utflod, mensen etc. Jeg forstår at soppinfeksjon er en forsåvidt dagligdags tilstand hos mange kvinner - er bare å google så finner du fort ut at dette opplever de fleste av oss en eller flere ganger iløpet av livet. Det er heller ikke kun underlivet som infiseres av sopp, så du kunne bare latt meg sitte der og trodd at det handlet om en soppinfeksjon under tåneglen din. Men neida - du lot meg ikke sitte der og tro. Du forklarte detaljert og en smule merkelig engasjert om alle aspekter ved en soppinfeksjon i underlivet. Mens jeg desperat leter etter en anledning til å få stoppet deg. Det må da kunne gå an å stoppe en slik ordflom på en fin, ufrekk måte? Tomheten overtar blikket mitt og resten av møtet ser på meg med medlidenhet. Kutt ut! Jeg trenger ikke medlidenhet - jeg trenger hjelp! Jeg er 4 sekunder fra å late som om jeg faller under bordet - stolen har hjul, så jeg skal alltids klare å lage en dramatisk falle-ut-av-stolen-og-under-bordet situasjon, da en kollega endelig redder meg. Ikke på en ufrekk måte - tror vi alle konkluderte med at det var umulig å oppnå i dette tilfellet. Eneste utvei var ren avbrytelse.

Samme desperasjon inntar meg når man sitter i et skolemøte eller lignende hvor de som leder møtet spør etter frivillige til hva som helst. Jeg trenger ikke en lang avhandling med forklaring på hvorfor du ikke har mulighet til å melde deg som frivillig til et arrangement. Av og til passer det rett og slett ikke. Og nei, vi sitter ikke ALLE rundt bordet og skuler stygt på deg og tenker stygge tanker om deg. Vi legger antakeligvis ikke engang merke til at du ikke har meldt deg, vi er mer opptatt av å tenke på oss selv.

Overtolking fører sjeldent med seg noe bra - du føler deg dårlig og du får oss andre til å føle oss dårlig når du påpeker at vi muligens burde tenkt stygt om deg, men ikke gjorde det. Kun du som føler på den elefanten i rommet, vi andre ser den ikke og om vi ante den så oppleves den nok mer som en katt for oss...Men nå har du fått oss til å forvirret lete etter en elefant og ingen følger med på møteleder lenger... Kan ikke alle bare slutte å henvise til den elefanten?

Pink elephant
Licensed from: Dazdraperma / yayimages.com

Mora di er feit

Datteren min kom hjem oppløst i tårer her om dagen, ekstremt indignert på mine, sine egne og alle feitinger sine vegner. Barn er brutalt ærlige noen ganger, og denne ærligheten gjør noen ganger fryktelig vondt for mottakeren. En gutt i klassen hadde nemlig fortalt henne at mora hennes er feit. Og min kjære mini ble ekstremt lei seg. Dette viste hun selvfølgelig veldig tydelig overfor gutten, noe som resulterte i at han fikk det akkurat som han ville. Dessverre. 

I mitt upedagogiske hode la jeg en plan for hevn - dette skal du ikke finne deg i, jenta mi. Hør her hva du skal gjøre neste gang du møter denne lille monsterungen!!

Jeg kom meg gjennom skolen ved å ta igjen. Jeg ble aldri fortalt at jeg skulle snu det andre kinnet til - noe jeg er veldig takknemlig for. Brukte du briller og kom med uønskede kommentarer om størrelsen min (altså kalte meg feit eller tjukk) fikk du jammen meg høre hva de dumme brillene gjorde med det stusselige utseendet ditt. Jeg brukte også spisse sko og hårlugging som en effektiv stopper for negative ytringer i forhold til meg selv - på generell basis. Jeg tilbragte faktisk en hel skoletime innelåst på do da jeg tok igjen med feil fyr - greit man skal stå opp for seg selv, men man trenger da ikke be om bank. Noen ganger handler det om å bruke sunt bondevett og ikke velge fysisk hevn på en fyr som er dobbel din størrelse. Jeg lærte av erfaringen.

fat girl doll
Licensed from: audfriday13 / yayimages.com

 I dag er selvfølgelig ikke dette en pedagogikk vi fremhever, den gangen ble den servert av de voksne som skulle sørge for at jeg kom meg gjennom skolen med et snev av selvtillit i behold. Siden vi nå er i 2017 slo heldigvis fornuften til lenge før ordene kom ut av meg, så jeg valgte en annen teknikk, med delvis hell ser jeg nå i ettertid. Men jeg prøvde iallefall. 

Jeg la hodet på skakke, smilte fint, strøk henne over kinnet og sa; "men han har jo litt rett, vennen - mamma er jo litt feit...."

Note to self: Kalle-en-spade-for-en-spade-taktikken slår ikke alltid an hos en 9-åring!! Dette utløste en lang og heftig diskusjon hvor jeg vel endte opp med å ta tilbake alt som har med spade å gjøre. Nødbremsen virket endelig og jeg valgte en mer pedagogisk riktig løsning. Jeg forklarte henne etter beste evne at noen ganger er det bedre å bare la være å reagere. Gi han et smil og si:" Ja, hun er litt feit - men jeg synes hun er nydelig akkurat som hun er." 

Nå hang hun seg veldig opp i ordet "feit" - det er ikke et ord vi bruker hos oss. Fordi det høres ut som et ønske om å såre. Men det er faktisk bare et annet ord for tykk, stor, overvektig etc - hvis man stripper ned betydningen av det. Det er faktisk bare et adjektiv. 

Vi ble enige til slutt; vi ble enige om at det var dumt han valgte ordet feit, men det beste er å bare overse han neste gang. Smile fint og si at mamma er mamma og hun er best, uansett. Og funker ikke det så frister min egen barndomspedagogikk på så mange måter.

Og så går det opp for meg at mamma har begynt å blogge, lille venn. Det sies antakeligvis ganske mye om mora di innenfor 4 vegger, på butikken, ute i Furulunden eller andre steder for tiden. Å bo i en liten by som til tider omfavner Janteloven mer enn andre lover fører gjerne til snakk når man velger å stikke seg fram. Og jeg ville aldri bodd et annet sted, jeg digger Janteloven - den er forutsigbar og kan brukes til din fordel på så mange måter. Kunsten er å tenke at all reklame er god reklame - uansett form. Jeg skal gjøre mitt beste for å lære deg verdien av å ikke bry deg - bruk energien på de som vil deg godt, de er de eneste som betyr noe i hverdagen. 

Lettere sagt enn gjort, men fullt mulig :)

 

#helseogfamilie #lavkarbo #ketolyse #barn #helse

Torsdagsforberedelser - Sopp Stroganoff

I dag er jeg forberedt - spent på mottakelsen hos mini'ene :)

 



Som du ser så lover jeg å lage middag - noe jeg prøver å gjøre hver dag, faktisk :) Ikke alltid de er like fornøyde med valgene mine, og de forstår absolutt ikke poenget med å drive å blande erter og gulrøtter inn i all mulig mat. I dag får vi besøk av andre barn og ønsket fra våre var at vi kunne servere pizza. Det skal de få lov til, fordi man av og til kan være litt "rampete". 

Jeg for min del må jo da finne på noe annet - så idag har jeg planer om å lage meg en gryterett. Stort sett forsøker jeg å spise samme mat - bare fjerne det tilbehøret som ikke passer meg, men noen ganger frister det ikke alltid. Nå har jeg spist pizza med ostebunn 2-3 ganger i det siste - så da blir det strogranoff istedetfor. 

Sopp stroganoff (denne har jeg funnet på mytaste.no)

  • 400 - 500 g sopp (eller mer - gjerne aromasopp eller lignende)
  • 2 ss smør
  • 1-2 løk 2-3 fedd hvitløk (kan sløyfes)
  • 1 chili /chilipulver
  • 2 dl crème fraîche
  • 1/2 - 1 dl fløte (kan sløyfes)
  • 1 paprika
  • 1/2 - 1 boks finhakkede tomater av god type (f.eks. Mutti)
  • 1 dl konsentrert grønnsaks- eller soppkraft (tilsvarer 1 buljongterning + 1 dl vann)
  • 1-2 ts paprikapulver
  • Salt & pepper
  • Litt mel til å tykne sausen (johannesbrødkjernemel)
  • 2 ss tomatpuré gir litt spissere smak. Du kan også smake til med litt dijonsennep.
  • Litt fersk timian gir også god smak.
  • Kjøtt som biff, pølser etc.

Skal få tatt bilde og legge ut oppskrift + bilder i etterkant. 

 

#lavkarbo #keto #helseogmat #familieogbarn 

 

 

Du har tross alt ikke mistet en fot....

Da var dagen kommet. Igår møtte jeg ernæringsduden igjen - eller jeg har fått ny, men samme greia. Jeg satte jo et mål om å klare 10 kg iløpet av 1 måned. Det klarte jeg ikke. Jeg og kroppen min er ikke særlig gode på å samarbeide og har alvorlige kommunikasjonsproblemer. Som vanlig er jeg helt uten skyld. Jeg holdt min del av avtalen, det gjorde ikke kroppen min. Den bestemte seg for å sette en stopper for planene mine halvveis til målet. Den kaster inn noen kilo her og der i godt samarbeid med hormonveldet som herjer en kvinnekropp, tar bort litt her - kaster inn litt der og sørget effektivt for at 100% stillstand i 2,5 uker førte til at jeg kun nådde 50% av målsettingen min. 

Jeg klarte ikke å glede meg like mye som ernæringsduden gjorde, han var strålendes fornøyd med innsatsen min - jeg overgikk jo tross alt hans mål for meg. Kjenner jeg er pittelitt lei av at andre stadig setter mål for meg - er jeg ikke voksen nok til å definere dette selv snart? Tydeligvis ikke, mitt mål var ifølge han ekstremt strengt og urealistisk. Whatever...

Jeg startet samtalen som jeg pleier med disse ekspertene - jeg sutret. Jeg sutrer over å ha feilet, jeg sutrer over urettferdigheten over å ha feilet og jeg sutret over gleden han utviste. Enkelt sagt; jeg sutret. Mulig det irriterte han litt. 

Etter å ha gitt meg en tale om hvor flink jeg tross alt har vært, og at jeg kanskje burde være fornøyd nå, innså han nok at her snakket han for døve ører. Så da tok han i bruk en annen teknikk.

Sammenligning.

"Vel, kanskje du rett og slett bare skal innse at dette er det livet du må leve. Joda, jeg ser at du kjenner på at det er vanskelig og tøft, men du har tross alt ikke mistet en fot!"

Really?? Sammenligning har alltid fungert særs dårlig på meg. Jeg har ikke så mye empati, rett og slett. Hvor naturlig er det å sammenligne mitt karbofrie liv med føtter?? Joda, jeg forsto metaforen i talen hans - den beit bare ikke på meg. Jeg har aldri forstått hvorfor andres sorger skal få meg til å føle meg bedre - helt seriøst; om du skader foten din så får ikke jeg mindre vondt i hodet om jeg hadde hatt migrene. Og det er da ingen konkurranse om hvem som har mest vondt, men om det var; ville min hodeverk føltes bedre om vi bestemte oss for at din fot verket mer enn mitt hode?

"Hvorfor er alltid dine problemer så mye større enn alle andres??"

"Fordi de er mine".

 

Jeg forlot kontoret med følgende råd; "kanskje du skal være fornøyd nå - du har tross alt gjort en veldig god jobb".

Kanskje jeg heller skal forsøke en psykolog framfor ernæringsduder?


I dag kan du kose deg med en oppskrift på jordbærpudding (min egen oversettelse, veldig fornøyd).




 

Jeg var innom Anette hos Sunkost en dag og fikk kjøpt med meg Sukrin:1 og endelig fant jeg noe som fungerte perfekt til baking. Den er en blanding av sukrin og stevia og etterlater ingen isende smak og 1-til-1 i forhold til sukker, det gjør det så mye enklere når du skal forsøke å overføre oppskrifter til lavkarbo. 




Du trenger:

Ca 500 gram jordbær (tinte eller frosne)

4 dl kremfløte

225 gram kremost (philadelphia)

1 dl sukrin:1

1 ts gelantin eller 2 plater

2 ss kokende vann

1 ts kakaopulver

Sukkerfrittsjokolade til pynt

Dette gjør du:

* Del jordbærene

* Ha følgende ingredienser i blenderen: fløte, jordbær, sukrin og kremosten. Bland det godt.

* Bland gelatinen i det kokende vannet og bland til den er helt oppløst

* Hell i gelatinen sakte mens du kjører blenderen

* Hell over i glass eller bolle og sett i kjøleskapet i 3-4 timer

* Strø over raspet sjokolade og ha på bær om ønskelig

 

Oppskriften hentet fra LowCarbYum.com

#lavkarbo #helse #trening #familieogbarn #dessert #sunt #matglede

Nok en "drømmehelg"

 Brunette Woman pouring redwine in a glass
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com



Endelig helg! På vei hjem fra jobb planlegger jeg alt jeg skal få gjort når jeg bare kommer meg ut av denne køen. Da skal jeg nemlig hjem, jeg skal synge vakkert mens jeg lager middag og ungene sitter pent og pyntelig i sofaen. De smiler og ler og gir hverandre komplimenter som perler på en snor (ser du Anett, jeg får av og til disse ordtakene til). Middagen serveres og vi har alle en hyggelig familietid rundt bordet. Deretter setter vi oss inn i stuen og ser et ekstremt morsomt tv-program sammen før vi finner fram en haug med brettspill og koser oss enda mer. 

Virkeligheten: jeg banner meg gjennom den evindelige køen og er ûber-irritert når jeg endelig er hjemme. Ungene river hverandre i håret og står i kø for å sladre om alle de uønskede hendelsene som har skjedd de lange 30 minuttene de har vært alene hjemme. Hun ene 9-åringen har tross alt vist søsteren sin pekefingeren! Joda, hun er nok klar over at pekefingeren ikke har en særlig betydning, men det er selve gesten som er uakseptabel. ALLE skjønner jo at det egentlig er langefingeren hun faktisk MENTE å vise! Og søsteren har jo selvfølgelig verdens beste grunn for å ha vist pekefingeren, hun fikk tross alt 0,5 ml mindre melk enn søstera i glasset sitt, selv om søsteren hadde lovet høyt og hellig at hun skulle fordele resten av melken HELT likt. Broren lurer egentlig bare på om han kan ta en is. All denne infoen er selvsagt helt uinteressant, og det får de ettertrykkelig beskjed om. Kanskje ikke i den rolige, pedagogiske kommunikasjonsformen jeg hadde sett for meg at jeg alltid ville bruke overfor barna mine - det er mange former som ikke har blitt helt som planlagt.

Jeg lengter etter å slenge meg i sofaen, men det kan jeg glatt glemme for ungene er selvfølgelig nær-døden-sultne. Og det er jo tross alt fredag - det betyr pizza. Hjemmelaget pizza. Mens jeg lager deigen og relativt rolig forsøker å forklare mobben at denne skal tross alt heves en stund innser jeg at virkeligheten nok en gang har innhentet meg. Jeg har jo som sagt litt tungt for det, så jeg rister vekk virkeligheten og later som om drømmehelgen er i ferd med å bli virkelig. Jeg rømmer inn på do. I snart 10 år har jeg hatt en urealistisk forventning om at jeg kan rømme inn på do for å finne fred og ro. Vi glemte dessverre å lydisolere rommet. Og polstre døren med madrass. Uerfarne førstegangsbyggere.

Pizza blir servert, et tv-program forsøkes å nytes uten at vi voksne hører ett ord gjennom ivrige barnestemmer som har en mengde viktig informasjon som må serveres akkurat da. Brettspill kan vi alltids ta i morgen, det er leggetid. Leggerutinene er et kapittel for seg selv, men de sovner alltid - til slutt. 

Planen er å kose seg på sofaen med en spennende film. Ta meg et stort glass rødvin og kjenne på følelsen av at helgen er i gang og vi skal nyte 2 fulle dager med familietid. Virkeligheten; jeg heller oppi ett glass pepsi max, tar noen runder med Candy Crush mens jeg sveiper gjennom kanalene uten å finne en interessant film. Synet er dårlig, så etter noen minutter med mysing orker ikke øynene å holde seg oppe lenger. Jeg er i seng kl 2200 og sover innen 2205. 

Lørdag; samme rutine, men humøret er litt bedre. Dagen flyr og senga er inntatt før kl 2300.

Søndag: Idag må jeg komme meg i seng innen 2200, jeg skal opp tidlig imorgen. Kl 2300 spinner jeg rundt, setter igang oppvaskmaskin, støvsuger, bretter tøy og alt det andre jeg skulle gjort iløpet av helgen. Kl 0100 er jeg fremdeles ikke trøtt og begynner å telle timer til jeg skal opp igjen. 

Mandag morgen: Herregud, at jeg aldri lærer!

#familieogbarn

Pansergåstol som køvåpen

Jeg har så lyst å rope ut "det er ikke DIN tur!". Høyt og veldig tydelig med en sutresint stemme! Men jeg lar være.

Er jo ikke fire år heller. 

Jeg har stått i kø i 4 minutter. Neida, ikke spesielt lenge - men jeg har nå stått der og glodd liksom... Køen beveger seg sakte - veldig sakte - framover og jeg aner smaken av at det snart er min tur. Jeeeeiiii - alltid gøy når det er min tur. Uansett hva det er for noe, jeg liker bare at det er min tur. Bare 2 stykker igjen foran meg nå, og 4 stykker bak meg. Føler meg som en vinner, jeg slår jo disse 4 herligheten som stirrer tomt ut i luften der bak meg. 

Plutselig ropes det: "ledig kasse!"

Og gjett hvem som stormer fram? Man skulle jo tro at det var nummer 2 eller 3 i min kø, de som faktisk har stått der lengst og som strengt tatt er nestemann i køen til å få hjelp. Men det er aldri det.

Det er "alltid" den pensjonerte damen med gåstol som har plass nummer 7 i køen. Hun stotrer seg framover og skur pansergåstolen foran seg. Passer på å vagge såpass fra side til side slik at ingen av oss har nubbesjans til å komme oss forbi henne. Og hun møter ALDRI blikket ditt. Hun ser målrettet på damen som nettopp "inviterte" henne til den ledige kassen hennes. 

Seriøst! Det er faktisk ikke DIN tur! Hvorfor tror du at det er din tur? Og hvorfor er du alltid gammel?

Jeg er oppdratt til å respektere de eldre; mamma glemte å fortelle meg at jeg kom til å bite av meg en bit av tungen av respekt noen ganger - en opplysning jeg ville satt pris på, kjenner jeg. Så, da står jeg der, forsatt i køen, med hakk i tungen. Og viser respekt. 

Jeg oppfordrer herved hver eneste butikk i dette vakre landet; vær så snill og heller si: "Ledig kasse, det er nr 3 i den køen sin tur først. Ja, hun pene der med det fine, lange, blonde håret (altså meg!!)". Innser at hun antakeligvis bare ville sagt dame med sort jakke som står som nummer 3, men la meg nå kose meg med late-teorien min en stakket stund...

Hvor vanskelig kan det være? Gleder meg til jeg blir gammel - da skal jeg ta det som en selvfølge at det er MIN tur når en ledig kasse åpnes, uansett hvor jeg befinner meg i køhierarkiet! Og jeg skal skaffe meg gåstol om jeg trenger det eller ei, en skikkelig påbygd el-pansergåstol!! Med innebygde pigger som stikker ut på siden! Og bazooka...

Kun biff som klarer å få ned hjerterytmen min igjen - de fleste ganger er det enkle det beste!

Jeg spiser biffen min medium. Alltid.

Jeg krydrer den med salt og pepper. Alltid

Som tilbehør liker jeg:

Fløtegratinert Sellerirot; kutt opp selleriroten med en ostehøvel. Legg de i en form, ha i fløte, salt, pepper, smør og grillkrydder, hvitløkpulver eller fedd med hvitløk. Hell over fløten slik at den dekker selleriroten og ha på ost til slutt. Stek 200 grader i 30-40 minutter. Du kan gjerne koke selleriroten litt på forhånd for å korte ned på steketiden om ønskelig

Soppstuing; 1 stk løk, 5 stk chamignong i skiver, 1 fedd hvitløk, 2 dl kremfløte, salt og pepper. Evt basilikum, rosmarin, oregano, timian etc. Stek i smør/olje. 

steak slices
Licensed from: Teka77 / yayimages.com


 

 

 

 

 

Lavkarbo sjokolademousse #oppdatert!!

Jeg leste en artikkel her om dagen som omhandlet viktigheten av egentid. Det slo meg at jeg ikke helt henger med på hva dette egentlig går ut på, men tenkte at jeg skulle bruke permitteringstiden min til å lære mer om det. De sier jo at det er så bra for deg, og siden jeg er i gang med å gjøre ting som andre mener er bra for meg, så passet jo dette perfekt. 

Egentid 

Hva søren gjør man når man har egentid? Jeg er ikke så sikker på om jeg ønsker å tilbringe tid med kun meg, føler jeg får mer enn nok av meg iløpet av en dag - og store deler av den tiden tilbringes sammen med andre. Jeg synes de rundt meg noen ganger fortjener en medalje etter å ha tilbragt mange timer med meg. Kollegaene mine nærmer seg nok fortjenestemedaljenivå snart, all ære til de. Da arbeidsgiver bestemte seg for at jeg var en god kandidat til å bli pendler over en lang periode ante de nok ikke konsekvensene for de kjære, gode menneskene som måtte reise sammen med meg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått fra koffert eller veske ett eller annet sted på flyplassen, hotellet eller utenfor noen av disse stedene. Og det er aldri meg som oppdager det, det er alltid de. Jeg har til og med forsøkt å betale for et hotellopphold med fjernkontrollen - som jeg attpåtil hadde stjålet med meg fra rommet mitt....

Reiseguidene mine mente etterhvert at de fortjente støttekontaktkompensasjon - jeg sa meg helt uenig. De kjedet seg aldri på tur med meg og man skal ikke kimse av verdien på underholdning. De kan takke meg for mange gode latterkuler, himling med øynene og gode tusen-takk-for-at-du-reddet-meg klemmer! Og ikke minste alle de morsomme påfunnene vi utfører mot andre kollegaer. Jeg innså her om dagen at jeg nok har dratt det litt langt når jeg faktisk klarer å få skylden for ett påfunn utført på kontoret mens jeg går hjemme permittert. Jeg var selvsagt helt uskyldig; har forsøkt å informere om min uskyld i mange måneder nå. Jeg aner virkelig ikke hvordan den behagelige sjefstolen din ble byttet ut med en gammel, blå trestol - noen ganger skjer bare ting av seg selv. 

Uansett - jeg konkluderer med at jeg ikke har tålmodighet til å ha egentid med meg selv. Og den konklusjonen har nok høyere makter også kommet til og dermed sørget for at permitteringen avsluttet nesten før den fikk begynt og jeg er tilbake i jobb. Kollegaene mine jubler helt sikkert.

I morgen skal jeg forsøke å legge inn litt egentid på kjøkkenet. Det pleier å foregår i fullt kaos med rot og unger - men resultatet blir ofte bra, mener jeg selv. Hvis jeg bare klarer å følge oppskriften, så skal det lages lavkarbo sjokolademousse til fredagskos. Siden prosjekt - 10 kg på en måned nå ser ut til å gå i vasken da jeg har stått bomforbaskastille i snart 2 uker, så fortjener jeg faktisk denne moussen!


 

OBS!  Den første utgaven som fulgte oppskriften smakte fryktelig, rett og slett. Jeg kjørte i mer krem og søtning og det hjalp veldig. Men forsatt den derre irriterendes søtningserstatningssmaken - så denne må jeg jobbe mer med! Legger til ett bilde for å vise porsjonen - dette er en liten dessertskål fra Rosendahl..




 



 

 

Først; ta ut smør slik at det blir romtemperert

Ingredienser

50 gram usaltet smør

50 gram philadelphia ost

3 dl fløte

1 ss bakekakao / kakaopulver

1-2 ss stevia / tagatesse (smak deg fram - begynn med mindre mengde og smak deg fram) 

Bland smør og søtning og rør til alt er godt blandet. 

Ha i kremosten og rør alt mykt

Ha i kakao og rør igjen til alt er godt blandet.

Visp fløten til krem og ha i kremen i røren - rør inn forsiktig.

Ha i bolle og sett det i kjøleskapet i ca 30 minutter. 

 

Bilde og oppskrift hentet fra lowcarbediem.com

#lavkarbo  #helse  #ketolyse  #LCHF  #oppskrift  #sjokolade  #karamell  #syktgodt  #matglede #dessert

Fantastisk lettvint konfekt - lavkarbo

Om jeg starter en setning med "Jamen, jeg skulle bare..." så kan du være ganske så sikker på at du har fått en god anledning til å få lov til å himle med øynene innen jeg er ferdig med "lurer-på-om-jeg-slipper-unna" forklaringen min.

Jeg er relativ tålmodig og kan gå rundt og kikke på alle prosjektene mine lenge før jeg plutselig MÅ ta tak i de. Vet ikke helt hva som skjer på veien fra å MÅTTE rydde skuffene i skjenken kl 08 søndag morgen til at jeg har flere hull i veggen på kjøkkenet - hvor skjenken ikke engang bor. For meg virker overgangen helt naturlig, ikke så mye for samboer. 

"Herregud, hva er det NÅ du har gjort?" Spørsmålet stilles aldri på en fin måte, har jeg bite meg merke i. Tonefallet og ansiktsuttrykk er liksom overdrevent irritert - helt unødvendig, spør du meg! Jeg har jo tross alt bare forsøkt å fikse noe. For her i huset har ting en tendens til å bli stående ødelagt lenge. Samboer er veldig flink til å konstatere at tingen er død og virker ikke lenger, og lar det være med det. Ingen begravelsesermoni eller annet for å minnes de gode tider - neida, bare kaldt og følelsesløs konstatering. Man skal visstnok ikke kimse av verdien av konstatering....han har enda ikke forstått at å overse ett problem er en risikosport med meg i hus. På ett eller annet tidspunkt "fikser" jeg det bare selv...

Her er resultatet, og som du ser: TV er nå fjernet fra veggen.

5 fine hull

 

Veien videre ble litt lenger enn jeg hadde tenkt meg. HDMI kabelen har ingen planer om å rikke seg, så den har fått lov å bli inni veggen der - trives tydeligvis veldig godt. Nå gjenstår bare 4 liter sparkel og litt maling...

Så, mens tiraden fløt jevnt og trutt ut av samboers munn startet jeg planlegging av resten av dagens aktiviteter. Fant en gøy oppskrift på en "sjokoladepølse" og satte igang. Tror tiraden avtok etter cirka 10 minutter - jeg har lært meg å himle med øynene over egen inkompetanse og være veldig enig, da stopper det liksom opp av seg selv etterhvert. Dere bør prøve det - ganske fornøyd med å ha funnet en grei løsning som hindrer en unødig krangel. 

Og folkens; jeg har for en gang skyld tatt et bilde jeg synes fortjener skryt! Dette så jo faktisk godt ut - og det var det! Søtt som fy, så du trenger ikke spesielt mye om gangen. La til et jordbær, kun for å virke litt profesjonell - synes jeg nailet det.

Du trenger: 

  • 50g smør
  • 3 ss kakao (jeg brukte bakekakao da denne hadde minst karbohydrater) 
  • 75g tagatesse (oppskriften sa 100 gram, men jeg synes ofte det blir altfor søtt, så jeg kuttet til 75g)
  • 2 ss fløte
  • 20g hakkede nøtter (jeg kuttet disse ut)
  • pinch chillipulver
  • kokos til å rulle pølsen i

Smelt smør, ha i resten av ingrediensene. Ta av varmen og rør til du har en ønsket konsistens (dette tok mer tid enn hva jeg er glad i å bruke, men fant ut jeg kunne sette meg foran tv'n mens jeg rørte rundt...)

Lag en firkant av bakepapir, ha i "deigen" og lag en pølse av det. Legg i kjøleskap. Før servering trilles pølsen i kokos. 

Bakepapirpølse
Og altså det ferdige produkt
Til slutt: seriøst, hvorfor ser rullen min med bakepapir slik ut?? Nesten ubrukelig i denne tilstanden og jeg vet at det ikke er meg som tror at det er naturlig å starte å dra i midten av en rull.... har et par medlemmer av denne bedriften jeg kan skylde på - men det hjelper meg så lite. Jeg har forsatt en bakepapirrull uten innmat.
 

#lavkarbo #helse #ketolyse #LCHF #oppskrift #sjokolade #karamell #syktgodt #matglede

Eggesalat med hjemmelaget majones og ett skråblikk på schizofreni

I dag har jeg konkludert med hvorfor jeg ikke har likt trening. Og det er absolutt ikke min feil! 

Det er de ekstremt glade, schizofrene instruktørene. Høye på energibarer. De må ta på seg skylden. 

Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Du har mannet deg opp i dagevis for å gå på en time - la oss kalle den styrketimen. I 60 minutter vet jeg at jeg skal hate tilværelsen min - man gjør gjerne det når man er utrent og ikke helt henger med på teknikk og utholdenhet. Men - det kan jeg jo selvfølgelig bare skylde på meg selv, så derfor tropper jeg av og til opp for å prøve å overbevise meg selv; "You can do it!!"

Første tabben innser jeg relativt fort. Tenkte liksom at trening = svetting = no makeup. Orker ikke en strøm av maskara rennende inn i øynene mine. Det svir faktisk. Og jeg trenger øynene for å nistirre på instruktøren for å motta instrukser.  Skulle tro dette var vanlig tankegang, men det er det ikke faktisk. De andre kommer nystelte og sminket og ser mer ut som om de skal på fest. Så der står jeg mutters alene og ser litt syk ut. Kanskje like greit; da har de nok forståelse for hvorfor jeg overhodet ikke henger med. 

Tabbe nummer to er å innse at instruktøren er VELDIG glad. Jeg blir alltid skeptisk i møte med VELDIG glade mennesker. Jeg er også glad og stort sett blid, men ekstrem gladhet skremmer meg. 

Sistnevnte tabbe kommer til å innhente meg relativt fort. Dama ser ut til å ha misforstått og tror hun er på et forspill som allerede har vart ett par timer. Veldig merkelig. Hun hopper og spretter mens hun roper og skriker og er ekstremt, VELDIG glad samtidig som hun utfører armhevinger, sit-ups, planke og gudd vet hva. Seriøst? Hvorfor har noen behov for å feire livet samtidig som de skal være i smerter over muskelbruk i overdreven form? Og ikke nok med all denne gleden; mens du ligger der på gulvet og forsøker å lukke ute den gladkristne kakaduen på speed, så kommer den nærmere. Og nå er den blitt sint. 

Woman screaming

Plutselig har hun konvertert til en illsint kakadue som er gått tom for speed. Hun står over deg og skriker;

KOM IGJEN!

ÆRLIG TALT! DU KLARER BEDRE ENN DETTE!

5 TIL! 

Really? Blikket jeg sender henne skremmer til og med meg når jeg oppdager det i den forbaska speilveggen som lyser mot meg. Hun løper tilbake til plassen sin mens hun skriker sint til flere av deltakerne før hun like fort konverterer tilbake til frøken gladkristen.

Ufattelig schizofrent skremmende. 

Jeg vurderer seriøst å sprette fram og mose til henne, sånn ordentlig mose til henne. Puff - nyter synet inni hodet mitt der hun ligger med fugler rundt hodet, på ryggen, besvimt.

Endelig stille.

Men jeg har mer enn nok med å komme meg opp i stående og legge på plass pupper, truser og resten av polstringen slik at jeg ikke ser ut som ei herpa kjerring med lemmer flytende overalt.

I dag mannet jeg meg nok en gang opp for å prøve meg på en time som heter Corebar. Og der møtte jeg henne - instruktørengelen! Den typen instruktør som smiler behagelig til deg når du kommer. Som forklarer enkelt hvordan selvpiningen skal foregå. Som instruerer deg med helt normal englestemme. Som lar deg enkelt forstå at nå skifter vi til en annen type koreografi. Som skryter av deg når du fortjener det. Som forstår at når du er lilla i ansiktet så har du gitt alt du hadde. Og det er godt nok. 

Corebar er faktisk ikke så aller verst - det er overkommelig - og jeg har lyst å komme tilbake. Takk Irene hos Spreg Trening :)

Etter trening lagde jeg meg eggesalat som pålegg til Brisk knekkebrød. 



Ikke mitt bilde. Mine bilder ser ALDRI sånn ut - men tror maten smaker akkurat som bildet viser.

Her er oppskriften:

  • 6 hardkokte egg
  • 1,2 dl hjemmelaget majones (se oppskrift under)
  • 1/2 - 1 ts karripulver (smakes til)

Majones:

  • 1 egg
  • salt og pepper
  • ca 2 dl olje

Visp egg, krydder og oljen - ta i litt og litt av oljen til du får den konsistensen du ønsker. Du kan ha litt sitrondråper eller eddik for å få smaken litt mer lik den butikk-kjøpte.

Oppskriften har jeg funnet hos http://www.ditchthecarbs.com

 

#lavkarbo #keto #lchf #trening #kosthold #treningssenter #instruktører #helse

 

Pizza med ostebunn - denne gangen med bilde!





Må bare skryte av denne en gang til - smaker fortreffelig! Og nå med bilde, kuttet ut et stykke slik at du kan se at den blir ganske tykk :)

Etter å ha testet tålmodigheten min i 2.5 timer med lekser fordelt på 3 barn kun for å innse at vi forsatt ikke er i mål, kjente jeg at blodsukkeret mitt var missing in action. Og tro meg - ingen god ide og øve engelsk med en niåring som overhodet ikke er interessert i å lære en tøddel uten blodsukker.. Så da er det bare å innse at inntak av næring blir pauseinnslag - og det bør skje fort! 

Pizza det ble.

Bunnen er rett og slett lagd av ost - norvegiaost. 3 lag før inn i ovnen og stekes ca 10 minutter. Ta den ut og ha på tomatsaus, masse timian og så litt ost igjen. Stek ca 5 minutter til osten på toppen er smeltet.

Timian setter utrolig god smak på pizza!

Bunnen må hvile litt før du kutter den opp - da blir den god og fast og kan holdes i hånda :)

Jeg stekte på 200 grader varmluft da min ovn har bestemt seg for at det er kun varmluft som skal virke...

#ketolyse

#lavkarbo

#kosthold

Sjokohimmel i en kopp #lavkarbo

Noen fantastiske mennesker har kommet på at det går an å lage en liten smak av himmel i en kopp! Og du trenger ikke engang stekeovnen. Her holder det lenge med en kopp, noen få ingredienser og en mikrobølgeovn. Hurra!

I dag har jeg kun hatt lyst på en eneste ting. Et par ganger i måneden melder søtsuget seg og det er kun Freia melkesjokolade som gjelder. Jeg prøver meditasjon, sint-indre-stemme til meg selv, rydde-desperat-i-skuffer-aktivitet - hjelper overhodet ikke. Siden jeg ikke er i stand til å innvilge den søknaden har jeg forsøkt å lure suget.

Med både karamell og himmel-i-en-kopp.

Hjalp ikke. 

Men det går over. Og imens jeg venter så kan jo du prøve deg på denne:


Bildet hentet fra www.ruledme.com
 

Sjokoladekake i en kopp

  • 1 stort egg
  • 2 ss salt smør
  • 2 ss mandelmel
  • 2 ss kakaopulver
  • 1 1/2 ss tagatesse eller splenda (anbefaler å begynne med 1/2 ss og smak deg fram)
  • 2 ts kokosmel
  • 1/4 ts vanilje-ekstrakt
  • 1/2 ts bakepulver
  •  

How to:

  1. Smelt smør i mikroen i 25 sekunder
  2. Ha i resten av ingrediensene og rør godt
  3. Inn i mikroen i 60-75 sekunder
  4. Lag deg noe pisket krem og ha på toppen om ønskelig

Totalt 5.3 karbohydrater i en porsjon

#ketolyse #LCHF #kosthold

Rekegryte som takk til den "gode" smerten

Klokken er 09 lørdag morgen og jeg nyter en stille morgenstund for meg selv mens jeg legger planer for dagen - som antakeligvis ikke blir noe av. Jeg er god på planlegging - mindre god på gjennomføring. 

Jeg har vondt i hele overkroppen og forbanner den tåpelige treningen i går. En times squash kjennes selvfølgelig. Jeg forsøker å bare sitte helt stille, forsiktig bevege en finger og til og med det føles som en ekstraordinær utskeielse! Men - det er visst nå jeg skal nyte disse smertene - dette er nemlig "gode" smerter. Oi, så godt jeg har det nå.... 

Tok meg 20 minutter å få satt i en hestehale da armene mine skrek av smerter og stadig vekk måtte ned i horisontalen for å få en fortjent pause. Seriøst! Men det er jo "gode" smerter - som jeg selvfølgelig setter pris på. De vitner om at jeg tok ett riktig valg i går. Jeg er ganske sikker på at riktige valg ikke skal føles så vonde i ettertid...


Denne tok meg altså evigheter å få på plass idag - tror jeg sover med den i natt, morgendagen blir verre!


Min flotte, hjemvendte venninne gjennom 37 år har en tendens til å glatt overse mine aversjoner mot ting som er godt for meg. Hun er selvfølgelig klar over sytingen min, hun har levd med meg lenge. Hun har også forsøkt å få meg til å kutte ut sytingen. Husker godt en vakker dag på vei hjem fra skolen. Jeg hadde klaget høylytt over et pittelite kutt i fingeren min hele dagen (det gikk seriøst nesten ikke an å se, men det kjentes VELDIG godt). Hun var nok litt lei meg akkurat da. Stoppet opp, lente seg mot sykkelstyret, kikket ekstremt irritert på meg og ga meg klar melding om at hun var møkklei den hypokonderklagingen min.Til og med jeg forsto at hypokonder er ikke noe man ønsker å være, men stemningen var liksom en smule endret resten av turen hjem. 

Hun hadde selvsagt helt rett

Folk er faktisk ikke spesielt interessert i å høre om ditt lille kutt, din lille vondt i albuen - eller andre vondter man selvfølgelig klarer å finne på daglig basis om man leter. Så da lærte jeg det. 

Den hjemvendte overser altså alle mine klare hint om misnøye i forhold til trening og sender avgårde en melding til meg lørdag morgen kl 0900. Antar hun tenker at da er jeg så groggy at jeg muligens bare tar imot tilbudet uten å helt ha forstått hva jeg svarer ja til. Hun hadde rett igjen og dermed endte vi på en god times trimtur i vår alles kjære Furulunden idag. 

Da har jeg altså gjort noe jeg misliker 2 dager på rad, forsatt like forbaska vondt i overkropp og vel vitende om at morgendagen blir enda verre. 

Er ikke livet herlig?

Da mine armer har tatt en foreløpig timeout bør middagen være av det enkle slaget idag. Glemte vekk at rekene selvfølgelig skal skrelles, tenker jeg får lære barna denne oppgaven idag. Jeg hadde hatt lyst på rekegryte, men det krever for mye armbruk. I kveld blir det kun reker på meg. Men - neste gang, når overkroppen er frisk igjen serveres det rekegryte :)

Her en en fin lavkarbo-oppskrift med reker:

Rekegryte:
2 ss meierismør
1 ts karripulver
1 ts paprikapulver
1 løk
2 stangselleri
1 purre
100 frisk champignon
1,5 ss johannesbrødkjernemel (prøv deg fram til du får den konsistensen du ønsker).
3 dl fløte
3 ss tomatpure
2 ss chilisaus (denne pleier jeg å droppe)
1 rød paprika
1 grønn paprika
2 bokser pillede reker (ca 400 gram), Evt. ferske reker, eller scampi. 

Smelt smør i en gryte, ha karri og paprika pulver oppi. Rør godt. Hakk opp løk og to stangselleri og ha oppi. Skjær purre i tynne skiver og hakk opp soppen. Alt surres i gryta noen min på middels varme.
Dryss over johannesbrødkjernemel og fløte. Ha i tomatpure (og evt. chilisaus).
Smak til med salt. Kok opp og tilsett så paprika og reker. Dette skal IKKE koke, bare stå på svak varme noen minutt.

Shrimps
Licensed from: kinehn / yayimages.com


 

Denne oppskriften har jeg funnet på lavkarbo.no

 

Ikveld er pizzakveld!

Noe av det jeg virkelig savner er pizza. Og jeg liker pizzaen min enkel, som jeg gjør med det meste. Stort sett har jeg kun pizzabunn, tomatpurè blandet ut med vann, timian og ost. Nå kan jeg gjøre noen justeringer, men dessverre så må jeg si farvel til tomatpurèen slik jeg kjenner den - den inneholder altfor mye sukker for meg. Tåler en liten spiseskje.

Lag pizzabunn av ost. Legg gjerne 2-3 lag med osteskiver slik at de overlapper hverandre og dekker porsjonen du ønsker. 

Lag din egen pizzasaus;

1 fedd hakket hvitløk

1/2 løk - hakket

1 boks hakkede tomater

krydder du ønsker (jeg bruker oregano, timian, salt og pepper)

1 ss tomatpurè

Smaksett med søtning - jeg bruker lavkarbo sirup

Ha gjerne massen i en blender.

Dette er hva jeg ofte lager, men pizzasaus kan lages i mange varianter - her er det bare å prøve seg fram :)

Ha på fyllet på pizzaen - gjerne med kylling, bacon, kjøttdeig eller hva du måtte ønske.

Ha på ost og inn i ovnen.

Stek på 200 grader i 15-20 minutter. 

La den hvile til bunnen har stivnet litt. 

Jeg har ingen bilder - men skal lage dette selv ikveld, så da skal jeg få tatt bilde og kan legge inn etterhvert.

NAM! 

cheese
Licensed from: Oleg Zhukov / yayimages.com

 

Mitt kosthold - fordi det passer meg og kanskje ikke deg

Lose weight
Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com

Jeg leste ett bra innlegg her om dagen hvor forfatter satte søkelys på hvor fort vi alle gir "gode råd" når vi har funnet oppskriften som fungerer på oss selv. Og, hun har helt rett; jeg også har jo gjort det. For - ENDELIG fant jeg eurekaløsningen og jeg er så takknemlig for det. Men - helt ærlig; det er jo ikke sikkert at mine oppdagelser vil ha samme effekt på deg -antakeligvis ikke. Vi er så forskjellige på alle mulige måter, spesielt når det gjelder hva kroppen vår tåler og ikke. 

Jeg har fått endel henvendelser i det siste og synes det er viktig for meg å presisere at jeg gjerne deler min erfaring med å kutte ut endel ingredienser i kostholdet mitt, men jeg ønsker å påpeke at disse endringene har kommet på grunn av mitt utgangspunkt. Jeg har fått påvist at jeg ikke tåler karbohydrater, det er ikke bare noe jeg har prøvd ut. Jeg er insulinresistent, noe som betyr at min kropp ikke takler stivelse og sparer på alt av karbohydrater og omgjør dette til fett. Men, det er min historie - vi har ikke alle denne diagnosen, det er jeg ganske så sikker på :)

Da jeg var på det tyngste etter å ha fått jentene bestilte jeg time hos legen min. Jeg trampet inn på kontoret hennes og forlangte at hun skulle søke om slankeoperasjon til meg. Jeg hadde nemlig gjort meg fortjent til det. Hun hadde indikert under siste svangerskap at tjukkaser ikke la på seg så mye under graviditeten, så jeg trengte ikke å bekymre meg. VEL...velkommen til fest dere nye 30 kiloer! Ikke en sjel som kunne se at jeg noen gang forsøkte å blåse opp kinnene mine, for å si det sånn. 

Uansett, siden jeg da mente legen min var medskyldig i denne ekstreme oppgangen så fikk hun jammen meg ordne opp for meg også. Her kom jeg virkelig ingen vei. Jeg hadde en doktor som så dumt på meg og lurte på hvorfor jeg mente at det var innafor. Som hun selv sa; du har aldri hatt problemer med å være stor, du trener, du er aldri sykemeldt og du er frisk som en fisk. Så...hvilken argumentasjon tenker du at jeg skulle ha brukt?

Grrrr!! Hvorfor kan ikke jeg ha en lege som kaster operasjonssøknader etter meg? Greit, jeg ga meg og informerte henne om at jeg skulle forsøke en siste diett - og om den ikke funket SÅÅÅÅ fikk hun søke for meg. Hun jattet med meg og sa seg enig.

Dermed startet reisen med ketolysekur. Jeg hadde lest litt om dette på nett og jeg hadde sett en referanse til insulinresistense, som jeg da visste at jeg var. Jeg ante ikke hva det gikk ut på; eneste beskjed jeg fikk var at jeg burde ikke overspise poteter. Ja, så da så...

Jeg forberedte meg godt da jeg visste at det nå var slutt på Torovennskapet, leste meg opp, kjøpte det jeg trengte og satte igang etter påsken 2011.

Noen måneder senere var 45 kilo borte.

Jeg fant endelig løsningen, og jeg er utrolig stolt av meg selv. Det er herlig å endelig bli kjent med sin egen kropp og se hvor mye mat faktisk styrer hvordan vi har det. Det er så uendelig mange vondter som har forsvunnet sammen med sukker, mel, gjær, stivelse og ikke minst kilo. 

Men husk; dette kostholdet passer meg og min kropp.

 

Kjære bombetrusselmann

silhouette of a man talking in the phone
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Ja, jeg må innrømme at jeg er litt forutinntatt i min antakelse om at du er en mann, er ingen media som har meldt noe som hentyder kjønnet ditt. Men - la oss være ærlig, ett kjapt søk på internettet viser ganske greit at bombetrussel ser ut til å være en mannegreie...

Jeg registrerer også en smule forundret byene du møysommelig valgte ut for din lille telefonlek i går, la oss se litt nærmere; Bergen, Trondheim, Skien og ja, intet mindre enn Vennesla faktisk. Tenker at du kanskje synes at Vennesla bør få storbystatus - mulig politikerne kan ta dette videre om du ønsker.

Jeg er litt i tvil om valget av dagen var gjennomtenkt eller ei, men du klarte uansett å lage skikkelig støy på Kvinnedagen.

Vår dag, min dag.

Dagen da vi skal feire bragden til de flotte damene som levde på 1900-tallet. Jeg ønsker ikke å tro at du ville ødelegge dagen vår, så jeg velger å tenke at du ville feire oss med fyrverkeri, og så tenkte du bare ikke helt over konsekvensene av å bruke bombe istedenfor. Ser jo at det er vanskelig å få tak i fyrverkeri nå i mars. Du kunne bare spurt meg - jeg har ett par liggende på vaskerommet du kunne fått fyre av. Jeg er ganske grei sånn, deler gjerne om jeg har mulighet. Og den egenskapen har tydeligvis du også. Du sørget jo for at elever ved flere skoler fikk føle på utrygghet i går.  Lettere å håndtere en slik redsel om man deler den med mange andre, tenkte du selvfølgelig! 

En annen teori jeg har, er at du valgte denne dagen for å si litt "Fuck kvinner" - her skal jeg heller gi dere noe annet å tenke på idag enn disse dumme slufse-fitte-parolene deres. Her må jeg bare skyte inn at akkurat ordet fitte brukt som et slagord, virker for meg en smule uhensiktsmessig. Dette ordet er i mange generasjoner blitt brukt som ett skjellsord. Men, ser jo at det er en trend å snu skjellsord til noe alle bruker i positiv forstand (ref "Jævla homo" kampanjen). Sikkert bare meg som ikke helt henger med. Uansett - om intensjonen din var å sette oss kvinner litt på plass, så tenkte jeg bare at jeg skulle informere deg om at vi forsatt har mye å parolere. Vi er ikke helt i mål, skjønner du. 

Jeg kan begynne med å nevne ett par lover som forsatt gjør seg gjeldende i The land of the great:

California:

Denne vakre staten har en lov som sier følgende: "Kvinner kan ikke kjøre bil i boligstrøk". Tatt i betraktning prosentandelen forsikringsselskapene opererer med i forhold til kjønns-inndelingen på bilskader, virker denne en smule ulogisk? Et kjapt søk på internettet (igjen) viser at menn fortsatt topper skadestatistikken. Ikke det at jeg er så uskyldig. Har et par ganger forsøkt å flytte parkerte biler (noe jeg forøvrig ikke fikk til - tror farten var for lav!). Vi bruker forsikringene vi også, bare ikke like mye som dere menn - det er alt jeg sier. 

Pretty woman thinking and driving
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Michigan:

Her har de satt en standard for hvordan vi kvinner har lov å oppføre oss når vi - vulgært nok - har valgt oss ett upassende antrekk for kvelden. Her sier loven: "Ingen kvinne kan vifte med skjørtet i en gate eller på noen fortau i Grand Haven. Straffen er fem dollar i bot for hvert lovbrudd". Jeg er glad for denne loven; merker umiddelbart behovet for å vifte litt så snart jeg får på meg ett skjørt. Takker høflig for at noen forhindrer slike uanstendigheter (puh!). 

Jeg kunne gitt deg flere eksempler, men du ser poenget mitt nå, tenker jeg. 

Vi skylder de fantastiske damene som la ut på den lange ferden som førte til endring av Grunnloven i 1913, en formidabel takk. Det tok dem hele 23 år fra første diskusjon i Stortinget til lovendringen var et faktum - tar tid å endre tankesettet til ett helt samfunn. Uten dem hadde vi nok fortsatt fått ødelagt ribbeina med torturkorsett og sminket oss med kull. Skal ikke blande mote og stemmerett - men dere skjønner tegninga.

Så, kjære bombetrusselmann; til neste år foreslår jeg at du velger en annen måte for å feire oss. Jeg tenker kake og trekanthatt er en bedre løsning

PS: det er heller ikke lov å kjøre med kylling på hodet i USA - bare sånn til info.

 

Nå er jeg lei!

 

 

Jeg er ikke egentlig lei - men gode venninner mener jeg ikke har overskrifter som lokker folk til å lese innleggene og følge bloggen min. Ble du lokket nå?? :) Hvis ja, så hadde hun rett igjen...Så fra nå av er det mulig alle mine innlegg kommer til å begynne med; Nå er jeg lei! Nå er det nok! Dette finner jeg meg ikke i! Og alle slutter med utropstegn - gjerne flere!!!

Jeg har jo som sagt vært hos en hyggelig ernæringsfyr som brukte det meste av tiden sin til å skryte av meg. Og som jeg også har nevnt; jeg digger skryt! Det er nesten som om positive tilbakemeldinger utløser en strøm av endorfiner på ecstasy - jeg blir ekstremt glad av det. Jeg smilte fra øret til øret gjennom samtalen, men så måtte han ødelegge det. Han nevnte det ordet som skremmer endorfinene mine; trening!

Relaxing After Training
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Dette så jo ganske behagelig ut, denne treningsformen med en stor ball ser ut til noe jeg kan trives godt med!

 

 

Av en eller annen grunn mener mannen at jeg må skjerpe meg og begynne og like trening. For, da han spurte meg om jeg trente noe så svarte jeg ærlig. Jeg trener AV OG TIL, men jeg liker det ikke. Jeg synes det er drittkjedelig, rett og slett. Det er ubehagelig, det er selvpåførte smerter og jeg kan jo faktisk velge å la det være. Han ble streng da. Forventet nesten en pekefinger rettet mot nesen min, men han holdt seg for god til det - heldigvis, tror jeg takler pekefinger mot nesen min relativt dårlig. Men, han rynket pannen sin, så strengt på meg og ga meg følgende, klare beskjed; skjerp deg!

Jeg liker jo klar tale, så dette kan jeg forholde meg til. Jeg må skjerpe meg! Men synes han unødig ødela den gode stemningen vi hadde klart å skape mellom oss...Vi kan visst ikke bare gjøre ting vi liker (hvorfor ikke, tenkte jeg da...er det ikke derfor vi er blitt voksne? Sånn at vi kan ta valg på våre egne vegner?) Jeg holdt meg for god til å si akkurat hva jeg tenkte, men jeg lekset fint opp for han noen av årsakene til at jeg rett og slett ikke liker å trene. 

1. Finne tid

Ja, det handler selvfølgelig om prioritering, og jeg gjør andre prioriteringer hver eneste dag. Akkurat nå sitter jeg å skriver ett nytt innlegg til en blogg faktisk. Kan jo forsøke meg på en kaloriforbrenning i forbindelse med stor hastighet på tastaturet, men aner meg at det ikke er godt nok.

2. Antrekk

Jeg har bikket 40. Det vil si at ingenting sitter på plass. Det betyr igjen at alt må polstres, tapes og tvinges på plass. Trusene må være under armene sånn at de ikke ruller ned, BH-en må være av den magiske slaget som sørger for at ingenting hopper opp og ned (en umulig oppgave - ser litt dumt ut å jogge samtidig som du har ett godt grep om hver pupp for å holde de stille), buksene må være høye i livet og sørge for at du ikke får sår mellom lårene som selvfølgelig gnisser mot hverandre, t-shirten må være så stor at den ikke sitter klistret til Michelin-guy formene mine og skoene må sørge for at jeg nok ikke gang ikke tråkker over. 

3. Håret

Etter endt trening ser jeg ut som en sprengt gris og trenger selvfølgelig å komme meg rett i en dusj. Håret mitt tar en evighet å tørke og stelle - jeg må bruke rettetang og gudd vet hva - dette tar sykt tid (ja, ser at denne er litt tynn som en unnskyldning, men det stoppet meg ikke å ta den med i oppramsingen min. Kan jo ikke ha en overbevisende oppramsing på kun 2 punkter!)

Jeg vet endel vil definere dette som ett personlighetsstrekk vi ofte kaller lat. Jeg er helt uenig! Jeg hviler ikke rompa mi i sofaen hele dagen - jeg har faktisk masse annet å finne på - som jeg synes er mye gøyere. Overhodet ikke lat, bare bevisst på egentrivsel. Må jo være lov!

Jeg kjenner ei fantastisk dame som ofte prøver å få meg til å endre holdning. Hun inviterte meg med på en tusletur over fjellet som varte i 2 dager. Første dag øspøste det. Andre dag våknet jeg med seriøst vondt over hele meg, vel vitende om at idag skal du gå tilbake. Regnet hadde i det minste gitt seg. Helt ærlig, jeg freste den siste timen. Da guiden stoppet opp for å nyte synet av noen blomster, vurderte jeg seriøst å kvitte meg med henne :) Eneste jeg tenkte på var å komme meg til bilen og få av meg disse fjellskoene og la anklene mine få den hvile de fortjente. Tror de andre merket stemningen for å si det sånn. Da jeg valgte en "snarvei" og endte opp med å stå til livet i gjørme var det ikke en eneste en av de som turde å le. Jeg ante en mulighet til å få slått fra meg litt frustrasjon, men de feigingene sa ikke ett eneste, lite ord... :stillheten var øredøvende.

Mandag morgen skrøt jeg uhemmet av turen og bannet stille inni meg da jeg måtte gå bakover ned trappene...

Så - hva skal man gjøre med dette? Jeg kan selvfølgelig bare godta at jeg er ekspert på egentrivsel - men det er jo ikke noe greit å glatt overse ALT av forskning som sier at trening er bra for deg.

Ser bare ut til at jeg har litt tungt for det - igjen!

Men nå skal jeg inn og se om jeg finner noe fint treningstøy jeg kan bestille her hos Miinto!

Min kjære turguide forsøker stadig å nå igjennom til meg - tålmodige sjel. Kanskje det fungerer denne gangen. Tidsklemma blir ingen unnskyldning framover - dessverre har jeg en hel bok full av andre fantastisk gode unnskyldninger som du nettopp har lest - du har bare fått servert en brøkdel av de. På tide og tømme den boka, kanskje??

 


 

 

 

 

Første etappe av prosjekt minus 10 kg på en måned

Jeg starter jo da mitt lille prosjekt den ene uken hvor to jenter skal feires herifra til evigheten. Blir litt sånn da vi har familie som kommer utenbys fra, så de får gjerne feiring både på dagen og helgen etter, og så må man jo selvfølgelig ha barnebursdag med klassene. Vi valget å dele de i hver sin klasse i fra høsten av, og denne uken fikk vi kjenne litt på det valget :)

Krever litt vilje å gjennomføre en slik uke uten å røre noe av det som blir servert - og jeg er ingen superwoman og røyk på en liten smell, dessverre. Ingen god ide å stresse avgårde til diskobursdag med 20 jenter UTEN å sørget for at jeg var god og mett før pizza og kaker skulle serveres. Så - 1 stykk pizza og 1 stykk kake fant sin vei inn i munnen min nesten uten at jeg forsto hva som skjedde! Men jeg merket meg seiersdansen til den lille, sorte djevelen som ofte sitter på min høyre skulder... Den er faktisk ganske god til å danse, men hadde ikke tid til å bivåne showet for lenge da jeg hadde ett eget forrykende show å levere sammen med Showkoret senere på kvelden. Denne gjengen er alltid full av energi og herlig humør, og jeg merket nok at jeg ikke var HELT der denne kvelden - men prøvde :)

Jeg synes dette strenge opplegget er lettere å følge når jeg er på jobb, da skjer alt på klokkeslett og magen min sier fint i fra når det er tida for å spise. Jeg og kollegaen min har spist lunsj kl 10.30 i mange, mange år nå. Vi har dessverre måtte inngå ett kompromiss med klokken-11-gjengen, så nå spiser vi lunsj kl 1045 - vi er ikke så vanskelige sånn, men vi sutrer litt hver eneste dag over endringen.  Nå holdt både jeg og NAV meg opptatt forrige uke, så det var greit å følge opplegget, så får vi se hvordan denne uken blir...

Anywho - resultatet første uke er minus 2,5 kg. Jeg er fornøyd og jeg ligger i rute!

Bathroom Scales
Licensed from: Kitch / yayimages.com


 

 

 

Uffda, hvor har du vondt da?

Skal vi se....av og til er det noe merkelig over dette spørsmålet. Eller egentlig ikke, noen ganger er det helt berettiget. Som da jeg forsøkte å slå hjul på plenen, for første gang på 30 år, og jeg av en eller annen merkelig grunn ikke var på lag med hverken tyngdekraft og muskelkraft. Vil anse det som helt betimelig å spørre "hvor fikk du vondt" da jeg altfor kjapt landet med halebenet først. Glosene som etterfulgte ga klare hint om at jeg muligens hadde fått pittelitt vondt i HELE kroppen. Da forstår jeg at du spør hvor jeg fikk vondt, jeg setter til og med pris på det.

Jeg sliter mer med forståelsen når dette spørsmålet blir stilt meg i det jeg hyler av en smerte som mange av oss sliter med å forklare. Jeg ligger i en seng, på ett sykehus, stor som en hval, med fotane godt plassert i fotholdere og er i ferd med å presse ut ikke 1, men 2 meloner ut av et lite nøkkelhull. Til og med jeg kjente ikke helt igjen hverken lyd eller stemme som strømmet ut av meg, men helt ærlig - en sykepleier bør forstå. En sykepleier bør vite bedre enn å føle behovet for å utbryte; "uffda, hvor har du vondt da??"

Skal vi se - igjen.... om ca 15 minutter kommer jeg til å være tvillingmamma. Jeg har store planer om å føde de normalt, for det skulle jo bare mangle om jeg ikke skal kunne klare det. Jeg har ligget på dette sykehuset i 4 dager, dere heier på meg for å holde igjen sånn at jeg kan bli en av de få som får skuddårstvillinger. Really? Who gives a shit? Jentene er ferdige, jeg er 3 dager på overtid faktisk. Fødselen tar ikke mer enn 2 timer og epiduralen du har hjulpet en anestesilege å sette, virker overhodet ikke. Gjentatte beskjeder om akkurat dette ser overhodet ikke ut til å rekke fram til deg. Du smiler overbærende og nikker hver gang jeg nevner det. Jeg vet jo at dette er ett risikosvangerskap, den driden bør virke. Men før jeg klarer å nå igjennom til noen som helst i det rommet - som forøvrig besto av halve sykehusstaben, er fødselen i gang. Og - vet ikke helt hvordan jeg skal kommunisere dette på en bedre måte enn den jeg valgte - men det gjør pittelitt vondt å føde. Jeg klager ikke - klarte meg fint med lystgass (takker høyere makter for lystgass, genial oppfinnelse) - og jeg er klar over at å føde skal gjøre vondt. Vi overlever og vi velger å gjøre dette flere ganger; ikke tvil om at vi hele gjengen har gullfiskhukommelse. 

For å si det sånn; du fikk ikke svar i samme, hyggelige tonelag som du stilte spørsmålet ditt i. Jeg beklager det. 

Jeg antar at sarkasmen i stemmen min fikk deg til å forstå at det faktisk ikke var tåa jeg hadde vondt i ...



Gleder meg til å fortelle dere hvordan nyheten om disse to ble overbragt oss en annen gang :)

Trykk her og sjekk ut siden til NA-KD!

Lavkarbo karameller

Kjøreturen hjem ble mildt sagt ett lite mareritt. Og det verste er at jeg skjønte det FØR jeg startet på turen. Jeg valgte nemlig å være litt rampete en dag - jeg spiste karameller - på jobb. Og ikke vanlige karameller, for det kan jeg jo da ikke ha. Neida, jeg fant en flott pose med karameller som var helt sukkerfrie. 

Det slo meg at det er mulig dette er sånne karameller som jeg ikke tåler. Det er nemlig ett faktum at jeg får en alvorlig og relativ spontan reaksjon på tilsetningstoffer som slutter på -ol. Stoffer som sorbitol, xylitol, mannitol og maltitol - finnes ofte i pastiller og tyggis. Og hos meg er de stort sett bannlyst. Jeg pleier å sjekke innholdsfortegnelsen, men jeg tror at akkurat denne dagen hadde jeg ikke lyst å vite. Noen ganger er det like greit å være lykkelig uvitende til man plutselig blir vitende. 

For det blir man. Det har aldri skjedd at jeg ikke reagerer relativt fort, denne gangen ingen unntak. Under en time etter karamell-inntaket satte havariet igang. Lydene av heksekoking er øredøvende, og hylingen når heksene flyr gjennom tarmene skjærer inn i ørene. Det føles rett og slett som om jeg har en tørketrommel inne i magen som kortslutter! Da er det litt dumt at man har 60 minutter i bil foran seg. Enda dummere at dette var første dag av vinterferien og jeg definitivt ikke var alene på veien...

Det er den lengste turen

Da jeg var kommet halvveis forsøkte kroppen min alle metoder for å kvitte seg med denne giften. Det skal den ha - den sier klart ifra når jeg har tabbet meg ut. Ikke så lett å kjøre med krøkeholdning, men utrolig hva man får til om man må! Da maskineriet forsto at det det ikke finnes en eneste tilgjengelig do hvor denne verten kan hjelpe meg med å kvitte seg med giften fant den en annen løsning. Noe som førte til at jeg måtte stoppe langs veien og kaste opp! Ut skulle det tydeligvis, uansett. Så kan jo du få lov å prøve å kaste opp og knipe samtidig!

Det føltes som om kroppen gjorde alt for å finne tilgjengelige utganger. Tror til og med jeg kjente at ørene verket - men der går grensen. Ørene er ingen virkelig nødutgang, det finnes kun to alternativer. Og den ene var foreløpig sikkerhetsmessig stengt.

Sick

Da jeg sto stille i kø en periode av turen var jeg snill og detaljert informerte venninnene min om at jeg hadde ett vulkanutbrudd under opparbeidelse. Spurte samtidig om de synes dette var en interessant samtale. Det bekreftet de. Snille sånn.

Jeg kom meg hjem uten uhell og jeg ødela resten av dagen. 

Har jeg lært? Tvilsomt....jeg har litt tungt for det 

MEN - jeg kan faktisk lage mine egne karameller:

  • 4 ss usaltet smør
  • 4 ss fløte
  • 1 ts søtning
  • 1 klype salt 
    • Smelt smøret i en liten panne og varm det til det er gylden brunt. Det vil gi karamellene er dypere farge.

      Hell i fløten og rør godt. Ta ned varmen og la det småkoke ett minutt. 

    • Ha i søtning, la det ligge i ca 1 minutt. Ha i salt. 

    • La det koke til du ser det tykner og blir klissete.

    • Rør godt så det ikke skiller seg.

    • Hell karamellen over i en passende bolle, rør mens det kjølner. 

    • Du kan enten bruke den flytende karamellen med en gang, eller legg den i kjøleskapet for å nyte harde karameller.

  • Jeg hadde litt vaniljepulver (1/2 ts) i.

Prosjekt minus 10 kg på en måned

Da må jeg ta litt tak og forsøke så godt jeg kan å kvitte meg med 10 kilo på en måned. Det lar seg gjøre, men blir tøft. Jeg var på besøk hos en ernæringsdude i høst og skulle komme til oppfølgningstime i vår, og nå er innkallingen kommet. Jeg har da ikke gjort som jeg fikk beskjed om - og heller valgt å stå stille på vekten. Noe som forsåvidt er godt gjort etter en laaaang jul..

Jeg bestilte time hos ernæringsekspert, mest for å få litt medlidenhet. Da var jeg så ufattelig lei, og synes helt ærlig at det er uhorvelig urettferdig at jeg hele tiden må passe sånn på. Jeg glemmer kjapt at de som tilsynelatende kan spise akkurat det de vil, er også de som sees ofte både i joggeutstyr, på treningssenter etc. Dessuten så betyr gjerne "spise akkurat hva du vil" noe helt annet enn hva jeg ser for meg. Jeg ser jo da for meg at de kan hive innpå med uante mengder brødmat, sauser, pasta, sjokolade etc - tror ikke det reflekterer sannheten i en særlig stor grad, men det har liten betydning for min egen holdning. Urettferdig, ferdig snakka!

Så, da jeg møtte denne Guden over alle guder som skulle gi meg en magisk pille som sørget for at jeg kunne gå ut og ta meg en sjokolade uten at det ville gjøre en forskjell - var jeg godt forberedt. Jeg hadde også godtatt en "overbevisning" om at jeg nok fortjente en slankeoperasjon, til tross for at jeg alltid har ønsket å klare dette helt på egenhånd. Jeg hadde en lang "dette-er-urettferdig-tale" og han lyttet tålmodig - det skal han ha. Merket at han smilte litt innimellom, og ikke ett sånn "jeg-forstår-deg-veldig-godt-smil" - heller mer "åhoi-smil". Da jeg var ferdig forventet jeg å få høre det jeg alltid har fått høre - du spiser for mye, du må telle kalorier og du må selvfølgelig trene som du nok ikke har gjort. Det fikk jeg ikke høre. Istedet fikk jeg høre historien til en ekspert som hadde valgt å gå over til mitt kosthold, helt av seg selv. Helt ærlig - ble litt irritert jeg! Jeg var ute etter medlidenhet - fikk ikke ett snev av det, for å si det sånn... Istedet fikk jeg en overengasjert karbofri dude som endelig hadde funnet en pasient som hadde skjønt det. Og han var mildt sagt ekstremt fornøyd med meg. 

Skryt har alltid fungert ekstremt bra på meg, så jeg gikk derifra storfornøyd med livet mitt. Verdens enkleste å manipulere!

Jeg måtte også ta turen på en vekt som målte ALT, og da fikk jeg enda mer skryt da det viste seg at treningen jeg tross alt har gjort opp igjennom var tydelig å lese ut fra %-målingen på muskler. Til og med her trodde han meg! Nesten forelsket gikk jeg ut derifra med ett løfte om minus 4 kg til neste møte. Men, jeg har jo lyst å imponere han og få enda mer skryt - så tenker målsettingen blir -10 kg, bør gå lett som en plett :)

De første dagene kommer til å gå med til å få karboinntaket under 5 gram til dagen, samt minke magesekken. Jeg gjør meg ingenting av å gå sulten noen dager, så det er ingen problem. Da bruker jeg bar som måltidserstatter til frokost og lunsj, og så sørger jeg for proteininntak til middag - gjerne kylling. Ingen spenstig meny, men den får meg gjennom de første dagene. 

Noen som slenger seg med?

Premien når målet er nådd har jeg tenkt å kjøpe her.

Bathroom Scales
Licensed from: Kitch / yayimages.com


 

 

 

Lavkarbo Pasta Cabonara servert med vennlige råd

Dere har sikkert en slik person i nær omkrets alle sammen, jeg er heldig å ha henne som en stor del av livet mitt. Den personen som villig deler gode råd - uten at du har spurt om de. Den personen som kommer inn på kjøkkenet ditt, rynker på nesen og viser med hele kroppen at din siste, geniale løsning overhodet ikke er spesielt genial. Og så er det bare å forberede seg; ta på seg kamputstyr og være klar til å forsvare alle dine valg. For de bør kunne forklares med engasjement og overbevisning - ellers har du tapt. Stort.

Jeg begynner å bli ganske flink, synes jeg selv - men taper ofte. Og det gjør ingenting, faktisk. 

For - jeg har lært meg å sette pris på at jeg har en gratis rådgiver. Er faktisk ganske mange som betaler i dyre dommer for gode råd - jeg får de tildelt gratis vel og ofte. Og så vet jeg at alle velmente råd er akkurat det - velmente. De kommer fra ett godt hjerte som kun ønsker deg det beste. Den samme personen er faktisk en av de få som har giddet å lytte til klagene mine i år ut og år inn, og når jeg endelig fant eureka-løsningen, så gadd hun å sette seg inn i hva søren det var jeg EGENTLIG kunne spise. Hun googlet, videresendte linker på oppskrifter og leste seg opp for å kunne gi meg de - ja, du gjettet riktig - velmente råd. Og jeg satte umåtelig pris på hvert eneste ett av de. 

Noen ganger er jeg litt treig og 100% uenig - og forsøker så godt jeg kan å sette opp et troverdig forsvar. Jeg merker når jeg er i ferd med å tape - det er aldri ett godt tegn når hun oppgitt resignerer, jeg vet at jeg egentlig har tapt, men overbeviser meg selv om at denne vant jeg. Gjorde ikke det, vet du. Gjør aldri det. 

Som feks når hun forsiktig forsøker å informere meg om at jeg er VELDIG opptatt av alt jeg ikke kan ha, alt jeg ikke liker og alt som ikke smaker som jeg ønsker at det skal smake. "Prøv heller å fokusere på alt du faktisk kan ha"...

PØH! Jeg gjør jo det, jeg bare forsiktig nevner at grønnsakspasta ikke er i nærheten av å smake som vanlig pasta. Ikke det at jeg sammenligner, jeg bare nevner det liksom. 

Så kommer den dagen da vi alle sammen sitter rundt bordet til frokost. Vi er på hyttetur og vi har med oss barna, alle sammen. Og de eneste som kommenterer all maten de IKKE liker - det er mine barn. Og det er liksom ikke måte på hvor opptatt de er av å ramse det opp. Jeg kan ikke fordra de øyeblikkene - de er så unødvendige i forhold til selvtilliten min. For, det er faktisk da du innser at ikke bare er du selv uforståelig opptatt av hva du ikke liker, du har jammen meg overført den flotte egenskapen over på dine tre flotte barn. 

Og gode-råd-venninnen er så god en venninne kan være; hun sier ikke ett ord. Ikke ser ikke på meg med "hva er det jeg har forsøkt å si til deg i noen år nå"-blikket, hun sier det heller ikke. Hun trenger ikke det, hun vet at jeg vet. 

Så da skal jeg dele denne herlige oppskriften med deg. Jeg har beveget meg bort fra grønnsakspasta og forsøkt meg på noe litt mer avansert :)


(Bildet hentet fra www.ruled.me)

Pasta Cabonara - som smaker akkurat som denne pasta cabonaraen skal smake :)

125 gram kremost (philadelphia)

4 egg

5 ts fiberhusk

Sett ovnen på 150 grader. Pisk eggene, tilsett så ost og fiberhusk. Pisk sammen. La det hvile og svelle i 10 minutter. Pisk opp igjen. Legg deigen på en bakepapir. Smør den utover. Jeg legger så et olja bakepapir med den olja siden ned. Så kjevler jeg ut deigen. Bak den i ovnen i 10 minutter. La den kjøle av. Skjær den så i tynne strimler. Man kan bruke pizzakutter, eller rulle den samme og så skjære opp.

 

Cabonara saus:

Bacon - så mye du vil. Start med å kutte opp i små biter og stek baconet - legg det på papir slik at fettet magisk forsvinner.

Spar 1/3 av baconfettet fra pannen til senere bruk

1 stort egg

2 eggeplommer

Miks eggene og ha i:

30 gram raspet parmesan

1 ss fløte

Baconfettet som du har spart.

Rør alt dette sammen. Ha pasta og bacon i en bolle og miks dette før du heller over sausen. Avslutt med 3 ss hakket basilikum (fersk), pepper og revet parmesan.

 

#lavkarbo #ketolyse #LCHF

 

 

Pizza keto-style



Digger at det finnes ufattelig mange kreative sjeler som følger samme kosthold som meg - for jeg er skikkelig diltedalter! Eneste gangene jeg lager noe unikt er når jeg mangler ingrediensene oppskriften mener jeg trenger - da er det ikke måte på hvor kreativ jeg kan klare å bli. Desperasjonskreativitet kaller jeg det.

Uansett; denne har jeg overhodet ikke funnet opp på egenhånd, men jeg har notert den helt av meg selv 😊

Fredag hos oss betyr pizza - ferdig snakket! Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bli lei pizza, men når du har en samboer som konstant foreslår pizza til spørsmålet : skal vi lage noe godt ikveld - ja, da er det faktisk mulig...

Uansett; denne er helt innafor og du kan nyte den med god samvittighet - og det er jo alltid gøy 😊😊

 

KETO PIZZA

350 gram blomkål

450 raspet mozarella

110 gram kremost

2 egg

110 gram kokosmel

1 ss pizzakrydder

1/2 ss hvitløkkrydder

1/2 ss salt

 

Sett ovnen på 225 grader

Rasp blomkål

Ha i mozarella, kremost og egg og kjør i foodprossesor

Ha i kokosmel og krydder/salt

Kjør prossesor igjen

Smør en paiform/annen stekeform m/kant og legg deigen utover - godt oppover kantene for å lage skorper. Bruk gaffel og lag hull både i skorpe og bunn for å hindre for mye heving.

Stekes i 25 minutter til gyllen brun

Ha på den toppingen du ønsker.

Nyt og god vinterferie 😊

#lavkarbo #ketolyse #LCHF

 

Lavkarbo smørgrøt / fløyelsgrøt

Jeg har alltid kalt det smørgrøt - andre har alltid kalt det fløyelsgrøt. Potato, potatis - samme greiene uansett :)



Er ikke så ofte jeg får "cravings" på grøten, men jeg er fantastisk takknemlig for at jeg har funnet ett alternativ til de gangen jeg virkelig bare har ekstremt lyst på smørgrøt. Og den er veldig enkel å lage - akkurat i min stil.

Du trenger:

Smør, fløte, johannesbrødkjernemel og salt. 

Smelt 4 ss smør i en gryte

Lag en jevning av 1,5-2 ts Johannesbrødkjernemel og 1 dl vann.

Ha i jevningen og 3 dl fløte

Kok opp mens du rører

Skulle grøten bli for tynn for din smak kan du bare lage litt mer jevning og ha oppi.

Ha på tagatesse, kanel og smør.

Johannesbrødkjernemel kan du få kjøpt hos Sunkost. Jeg handler det meste jeg trenger av varer som ikke finnes på Rema hos Anette på Sunkost på senteret. Det meste i hyllene og fantastisk service :)

Ellers handler jeg endel på nett og finner endel hos Gymgrossistene - sjekk ut linken her. Jeg bruker proteinpulveret Whey som de selger her som tilsetning i forskjellig mat for å sikre meg at jeg holder protein-inntaket riktig.

 

Lavkarbo fløyelsgrøt / smørgrøt

Jeg har alltid kalt det smørgrøt - andre har alltid kalt det fløyelsgrøt. Potato, potatis - samme greiene uansett :)



Er ikke så ofte jeg får "cravings" på grøten, men jeg er fantastisk takknemlig for at jeg har funnet ett alternativ til de gangen jeg virkelig bare har ekstremt lyst på smørgrøt. Og den er veldig enkel å lage - akkurat i min stil.

Du trenger:

Smør, fløte, johannesbrødkjernemel og salt. 

Smelt 4 ss smør i en gryte

Lag en jevning av 1,5-2 ts Johannesbrødkjernemel og 1 dl vann.

Ha i jevningen og 3 dl fløte

Kok opp mens du rører

Skulle grøten bli for tynn for din smak kan du bare lage litt mer jevning og ha oppi.

Ha på tagatesse, kanel og smør.

Johannesbrødkjernemel kan du få kjøpt hos Sunkost. Jeg handler det meste jeg trenger av varer som ikke finnes på Rema hos Anette på Sunkost på senteret. Det meste i hyllene og fantastisk service :)

Ellers handler jeg endel på nett og finner endel hos Gymgrossistene - sjekk ut linken her.

Feilslått sexundervisning med Jimmy

Note to self: Jimmy og Willy er to vidt forskjellige navn!

Vi skulle bare på en liten helgetur. En biltur på ca tre timer som blir tilbragt med 3 barn fortøyd foran dvd-spilleren. Enkel oppskrift, skulle man tro. Det gikk nesten prikkfritt, det var bare det at JEG tok på meg ansvaret for å finne riktig underholdning. Og det gjorde jeg, og det funket ekstremt bra - kan ikke huske disse mini-meg'ene noen gang har sittet SÅ stille og fulgt SÅ intenst med. De spurte ikke engang etter mat de første 5 minuttene.

Vi voksne satt foran og pratet i vei og nøt stillheten fra de små - noen ganger er det faktisk ganske deilig at de bare er stille sammen. Vi stusset ett par ganger på "noe" - uten at vi helt klarte å sette fingeren på det. Diskuterte litt at lydene var litt merkelige, men ristet det fort av oss da vi kikket i speilet og så tre fullt fokuserte og fornøyde barn. 

Plutselig synes jeg lydene ble veldig voksne. Ikke sånn spekkhogger-lyder som man kan forvente fra Fri Willy-filmen som jeg tross alt hadde satt på. I så fall hadde Willy endret karakter og endt opp som en kloning av en spekkhogger og en voksen mann. Jeg gjenkjente den bekymrede rynken i pannen til samboer og merket at jeg satt med akkurat samme uttrykk. Hmm...det er noe som ikke stemmer...

Vi: "Dere? Hva gjør de på filmen dere ser på?"

Barn: "Vet ikke helt, men mannen ligger oppå damen og de trener uten tøy....."

Derifra og fram til filmen kom seg ut av dvd-spilleren er litt tåkelagt for meg. 

Note 2 to self: Fri Willy handler om en spekkhogger. Slipp Jimmy fri er IKKE en barnefilm og handler heller ikke om en spekkhogger!

PS: jeg aner forsatt ikke hva Slipp Jimmy fri går ut på eller om den scenen de så var skadelig på noen måter.

PSPS: aner ikke hvorfor den filmen lå sammen med barnefilmene

PSPSPS: ingen ser ut til å ane hvorfor den filmen lå sammen med barnefilmene...

Forsøker å finne en annonselink som passer tema; men der måtte jeg gi opp gitt :) Istedetfor kan du trykke deg inn her og se om du finner noe fint :)

Bildet hentet fra www.wikipedia.no. Inneholder reklame

Pedagogisk bæsjkræsjlanding

Licensed from: leungchopan / yayimages.com. Inneholder reklame.123 wooden alphabet block
Jeg mener bestemt det burde følge med en oppdragelses-brukermanual når man får barn. 

Det finnes utallige bøker om temaene, men stort sett beskriver de ikke det DU opplever. Jeg kan f.eks ikke huske å ha lest noen sted at du risikerer at tvillingene dine smører bæsjen sin utover vegger og inventar i nabohuset. Ingen bøker beskriver hvordan du skal finne det sorte hullet du kan hoppe ned i når du oppdager hva de faktisk har gjort...Eller at når du forsøker å gjennomføre "sitte-i-trappa"-metoden så kan du risikere å møte på ett stabeist som helt fint holder ut at du setter jenta tilbake i trappen 86 ganger før hun innser slaget er tapt. Mens du samtidig skal holde tvillingsøsteren, som prøver å redde henne, unna. Ingen av bøkene har nevnt dette. Da jeg leste om sitte-i-trappa-metoden satt jeg igjen med ett inntrykk av at dette tok deg toppen 5 minutter og så var saken løst. Når du først hadde klart å holde ut disse 5 minuttene så kunne du bare begynne på tellingen 1- og ALDRI komme til 3. Joda, kjære eksperter - jeg kom stadig til 3, jeg. Noen ganger kunne jeg nok telt til 100 uten at det så ut til å ha særlig stor innvirkning på de. Utenom sønnen min, han tok tegningen veldig kjapt, der kom jeg til 3 kun en gang. 

Man må liksom ha en konsekvens som svir om man skal klare å gjennomføre dette på en grei måte - og det er akkurat der jeg ofte bommer. Det er nemlig ikke så lett å finne den rette konsekvensen alltid. "Hvis du ikke rydder nå, så tar jeg alle bamsene dine og legger på loftet!!"

"Sooooo???", sier hele holdningen til ungen før hun snur på hælen og forsetter leken sin mens du teller til 170. 

Så da tenkte vi; "hmm..kanskje vi heller skal prøve med positiv belønning når de gjør noe bra", så vi hang opp ett skjema med en oversikt over handlinger som ville medføre ett smiletegn, akkurat som beskrevet at ekspertene. Og det funket som gull - i begynnelsen. Men, ingen av ekspertene nevnte at det kom til å bli ett mas uten like. Innen vi ga opp var det nesten som om de forventet ett smiletegn bare for å gå over gulvet. Eller at dette skjemaet fikk fram sladrehankene i stort omfang. Hver eneste lite feilskjær utført av søsknene ble detaljert beskrevet til oss, flere ganger til dagen. Rett og slett uholdbart, så skjemaene forsvant og vi var tilbake til utgangspunktet - telle til 3. Nå begynner de endelig å forstå at om de bare utfører oppgaven så er det ingen i dette huset som trenger å vise hvor flinke de er til å telle til 3.

Litt synd, egentlig - jeg er blitt veldig flink på det. 

Sjekk ut siden til GoBaby.no - her har de mange nyttige produkter til deg med små barn - sjekk ut linken her.

I dag har vi feks fått lov å teste tålmodigheten når det gjelder å få barn til å rydde! Ufattelig hvor mange unnskyldninger de små kan klare å komme opp med for å slippe å rydde opp etter seg selv. Etter flere omganger med forsøk på fornuftig tilnærming, endte jeg som vanlig med å komme med en halvveis usannsynlig trussel - denne gangen var jeg heldig da det hjalp og de satte igang da redselen for å få ødelagt hele vinterferien overvant motviljen mot å rydde. 

Da kampen nok en gang var vunnet for min del, satte jeg i gang med middagsforberedelsene. Dagens rett ble kylling - igjen...

De andre fikk ris og nan-brød som tilbehør, jeg lagde blomkålris.



Blomkålrisen er veldig enkel å lage:

- rasp blomkål

- stek i stekepanne med smør, 2 egg, salt og pepper

That's it!

Jeg fusket litt og brukte ett glass med Tikka Masala, noe som er helt innenfor da karbohydratinnholdet er akseptabelt, men burde helt klart lagd denne fra bunnen av. Men dette var supergodt. Jeg stekte kylling, hadde i sausen og så blandet jeg med blomkålris. Nan-brødet latet jeg som om ikke eksisterte. 



Jeg er ingen fotograf og uansett hvor mye jeg forsøkte å manipulere dette bildet så ser det ut som graps :) Men, som dere vet - det er smaken som teller!

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
Nødwendy

Nødwendy

43, Mandal

Livet med ett kosthold hvor det meste jeg har lyst på er forbudt - kjoss og fjas i forhold til å forsøke å innrette seg med et kosthold som ikke passer alle. Passer egentlig ikke meg heller - har dessverre ingen valg. Oppskrifter skal du iallefall få, presentert med unyttig info. Mye her er nok fullstendig likegyldig for deg - mulig jeg får deg til å le innimellom - hvis ikke så kan du jo lese bloggen min og glede deg over at ditt liv er mye enklere enn mitt - alltid en glede å kunne glede andre :) Følg meg gjerne på facebook: Nødwendy Instragram: Nødwendy #lavkarbo #ketolyse #kosthold

Følg meg på Instagram: Nodwendy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits